Henvisningspresidenten

Terje Vevatne Om forfatteren

Det er mangt et modus vivendi en fagforeningsleder må påta seg ansvaret for. Dette er forståelig i en del situasjoner der etablerte arenaer er utgangspunktet og en diplomatisk tone er påkrevd. Når det derimot gjelder en helt nyetablert ordning som fastlegeordningen, så er det nesten uforståelig at tidligere leder i Aplf objektiviserer seg vekk fra sitt hjertebarns totalbilde. Nå er det det muliges kunst som råder. Vi som er utøvere av det allmennmedisinske fag, må finne oss i at vårt fag ikke er vårt eget, allerede før et år er gått. Det er provoserende å lese bl.a. ”Et konstruktivt samarbeid mellom allmennlegen og annenlinjetjenesten vil motvirke slike virkninger” (1). Det er en formulering som ville gitt samme mening uansett hva, men kanskje det ville vært riktigere å si det dersom man hadde beholdt de tette skott og forfektet fastlegeproteksjonen med faglig styrke. Motsigelsen kommer et avsnitt lenger nede, der vår president skriver: ”Vi er alle tjent med at allmennlegen gjøres i stand til å ha det koordinerende ansvaret for pasienten og sørge for nødvendig seleksjon” (1).

Er det slik man får et svakt inntrykk av: Skal ordningen evalueres for igjen å vurdere om man skal endre forskriftene til det som er ment med en fastlegepolitikk? I tilfelle – hvordan skal dette evalueres, og når kan man vente et resultat?

Jeg ser ikke bort fra at det snart reiser seg et politisk kor om andre særinteresser som ”tjener” pasienten på samme måte. Det vil gjøre veien kort til en meget uthulet fastlegeordning som vi jo må ”la få fred slik at den går seg til” (les: slik at de som protesterte, ikke gidder å protestere mer!).

Det er på tide at vi som forening ikke fortsetter med det jeg velger å kalle ”pølsebodkonsultasjoner”. ”Jeg skal være kort, for jeg skal bare ha en henvisning til spesialist, han sa nemlig at det skal du skrive ut,” er ikke et ukjent krav, og dette vil nå bare bli forsterket. Det er viktig at spesialistene og deres ansatte, privat og i sykehus, sier til pasienten som vil ha time: ”Snakk med fastlegen din og la hun/han se på deg først, så vil fastlegen avgjøre hva som skal gjøres videre: Det kan godt tenkes at du kan få den hjelp du søker der.” Det er en holdning man burde kurse en del kolleger i å innta.

Det virker på meg som om svært mange av oss er altfor slepphendte med både reseptblokken og henvisningsblokken fordi ”det er minst bråk på den måten”, slik en kollega uttrykte det. Det er ikke pasientens decibelnivå som avgjør hvordan vi skal utøve vårt fag. Beklageligvis ser det ikke ut til at vår president applauderer at faget skal være vårt. Da er det for mye å forvente at en fastlegeordning fører til en fastlegeholdning også blant våre samarbeidspartnere i annenlinjetjenesten. De burde i alle fall hatt ”tid på seg til å la dette få virke en stund slik at man kunne fått litt erfaring”. Det er påfallende at en slik argumentasjon ikke ble brukt i den sammenheng, men bare der det dreier seg om det muliges kunst.

1

Bakke HK. Henvisningsordningen til spesialist Tidsskr Nor Lægeforen 2002; 122: 343.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler