Selektiv mutisme hos barn

Hanne Kristensen Om forfatteren
Artikkel

Selektiv eller elektiv mutisme (SM) beskriver barn som er helt tause i visse situasjoner (f.eks. barnehage eller skole), mens de snakker i andre situasjoner (f.eks. hjemme). Hvis problemet vedvarer, kan det skape store vansker sosialt og i forhold til læring. Tilstanden forekommer omtrent like hyppig som autisme, og representerer en stor utfordring for lærere, fagfolk og foreldre. Barn med selektiv mutisme blir ofte karakterisert som sky og sjenerte, men også som sta og manipulerende. Taushet er provoserende og kan oppfattes som viljestyrt. Faglitteraturen er full av forskjellige årsakshypoteser mens systematisk forskning er sparsom. Tradisjonelt er tilstanden blitt oppfattet som emosjonelt betinget eller motivasjonsbetinget. Nyere undersøkelser antyder at selektiv mutisme kan være en form for sosial fobi. Forsinket språkutvikling er beskrevet hos flere av disse barna og kan indikere at nevrobiologiske faktorer kan spille en rolle i symptomutviklingen.

Hensikten med prosjektet var å se hvor ofte og hvordan språkvansker og andre utviklingsforstyrrelser som motoriske og evnemessige vansker var knyttet til selektiv mutisme. Barnas følelsesmessige og atferdsmessige problemer ble også kartlagt – i tillegg til barnas og foreldrenes temperament. I alt 54 barn og unge (4 – 17 år) og deres foreldre pluss 108 kontrollbarn og deres foreldre deltok i undersøkelsen. Barna med selektiv mutisme ble rekruttert fra 20 forskjellige sentre for barne- og ungdomspsykiatri (BUP-er) og 20 forskjellige PPT-kontorer over hele landet. Kontrollgruppen bestod av ikke-henviste barn av tilsvarende alder og kjønn fra samme geografiske område og sosialøkonomiske klasse. Alle familiene ble møtt på hjemstedet. Barna gjennomgikk en nevropsykiatrisk utredning med kartlegging av språk, motorikk og evnenivå. Foreldre og lærere ble intervjuet og besvarte spørreskjemaer.

Resultatene viser at av barna med selektiv mutisme hadde vært noe forsinket i sin motoriske og/eller språklige utvikling sammenliknet med jevnaldrende. Gruppen som helhet hadde også hatt flere problemer under svangerskap/fødsel enn kontrollgruppen. Nesten 70 % av barna med selektiv mutisme fylte kriteriene for en diagnose av typen nevropsykiatrisk utviklingsforstyrrelse. Utviklingsforstyrrelsene var som oftest av en lettere grad. Noen få barn hadde en mild psykisk utviklingshemning. Nesten av barna hadde en angstlidelse og ca. både en utviklingsforstyrrelse og en angstlidelse. Sosial fobi utgjorde den vanligste angstdiagnosen. Skyhet og engstelse forekom ofte familiært.

Avhandlingens konklusjon er at nevrobiologiske faktorer kan spille en rolle i utviklingen av selektiv mutisme. Barna bør utredes mht. språk, motorikk og evnenivå da tausheten kan skjule utviklingsproblemer som trenger tilrettelegging. Forståelsen av mutisme som uttrykk for sosial angst og ikke som bevisst manipulering må være ledetråd ved planlegging av tiltak.

  • Avhandlingens tittel

  • Selective mutism in children. Comorbidity and clinical characteristics. A case-control study

  • Utgår fra

  • Instituttgruppen for psykiatri

  • Nic Waals Institutt

  • og

  • Regionsenter for barne- og ungdomspsykiatri

  • Helseregion Øst og Sør (R.BUP)

  • Disputas 22.2. 2002

  • Universitetet i Oslo

Anbefalte artikler