Om bioterrorisme

Bjørn P. Berdal Om forfatteren
Artikkel

Et av problemene ved bioterrorisme er hvordan man skal dempe den frykt som oppstår. I Tidsskriftet nr. 1/2002 går sykehushygieniker Bjørg Marit Andersen fra Ullevål universitetssykehus (1) og epidemiolog Bjørn Iversen fra Statens institutt for folkehelse (nå Nasjonalt folkehelseinstitutt) (2) mot hverandre i en polemikk om hvordan man skal formidle et troverdig budskap som skal dempe frykt for spredning til mennesker av miltbrannbakterier (Bacillus anthracis).

Patente løsninger finnes ikke, og det er stort sprik i folks oppfatning av hvorvidt miltbrannsporer tilsendt per post er en situasjon som med stor sannsynlighet kan inntreffe, og hvorvidt det dertil er meget smittefarlig. Noen vil, godt hjulpet av mediene, oppfatte dette som svært truende. Andre vil hevde at sannsynligheten for å motta miltbrannsporer per post, samt at dette i så fall skulle garantere livsfarlig smitte, gir liten grunn til bekymring.

Det er imidlertid lett å forstå Andersens ønske om særbehandling av mistenkt miltbrann. I sitt innlegg i Tidsskriftet (1) påpeker Andersen at siden miltbrann ikke finnes naturlig i Norge i dag, verken hos husdyr eller mennesker, vil alene mistanke om miltbrann uvegerlig kalle på rettsvesenets og politiets interesse og engasjere sykehusets oppfatning av ansvar på en helt ny, la oss kalle det ”administrativ” måte. Å følge etablert prosedyre i tilrettelegging av pasientisolasjon m.m, slik Andersen har bestemt det for Ullevål universitetssykehus, er en forsiktig og fornuftig fremgangsmåte som ivaretar sykehusets ansvar, ev. interhuman smitterisiko, og behovet for administrative særtiltak. Det er ingen i landet i dag som vil oppfatte et tilfelle av miltbrann i Norge som en ”rutine folkesykdom”. Det er tvilsomt om pleiepersonell så vel som eksterne kontakter vil finne troverdig noen vesentlig enklere fremgangsmåte enn den som Andersen har skissert.

Anbefalte artikler