Kirken som fikk så kort levetid

Åsmund Kjærheim Om forfatteren
Artikkel

Forsidebildet av Johanneskirken i Rådhusgaten, Oslo, i Tidsskriftet nr. 2/2002, gir anledning til en kommentar som et lite supplement til Øivind Larsens tankevekkende omtale av ”den ukjente katedral” (1). Av omtalen kan man kanskje få inntrykk av at jordskjelvet sommeren 1904 førte til umiddelbar kondemnering av kirken. Men den ble faktisk fortsatt brukt til gudstjenester i atskillige år. Således ble mine foreldre viet der 14. juli 1918, og min far skriver ikke noe i sin dagbok om at det skulle være farlig å gifte seg der.

Derimot var det mye annet som gikk galt den dagen. Organisten, den kjente sangpedagogen Ole Koppang (1842 – 1932), møtte ikke opp. Vikaren, unge frk. Lindemann, spilte bare gale melodier. I stedet for ”Kjærlighet fra Gud” spilte hun ”Kjærlighet er lysets kilde”, og i stedet for ”Det er så yndig å følges ad”, spilte hun sannelig ”Kjærlighet er lysets kilde” enda en gang. (Det var kanskje den hun kunne best!).

Grunnen til at min far valgte den vaklevorne kirken var at han var en stor nasjonalist. Sognepresten var nemlig Bjørnsons venn, den stridbare og originale folkeopplysningsmannen Christopher Bruun (1839 – 1920), i dag kanskje mest kjent for sin deltakelse som frivillig i den dansk-tyske krig 1864 – 65. Men Bruun hadde ferie, og dessuten var han falt for aldersgrensen. Mine foreldre måtte derfor nøye seg med den nye presten, ifølge dagboken ”ein kvitskjegga, kvithærd gamling”.

Bryllupet ble for øvrig feiret i St. Olavs hotell, tidligere Rikard Nordraaks barndomshjem (i dag holder Human-Etisk Forbund til der). Det eneste det var knapphet på – grunnet verdenskrigen – var te. Den ble forbeholdt damene!

Vi er vant til at kirker står i hundrevis av år, mens hoteller ofte er en mer flyktig affære. I dette tilfellet ble det altså omvendt.

Anbefalte artikler