En house-boy
Erik og jeg tok en tur gjennom Moshi for å se på livet en søndag formiddag. Det er ikke store byen; i 1988 hadde den 96 645 innbyggere, nå er det kanskje 120 000. Vi vil få beskjed neste år, for da skal det være ny folketelling i Tanzania.
Mange hadde finklærne på; her er det vanlig å gå i kirken søndag formiddag, og da pynter man seg. Vi kjørte gjennom byen, på slitt asfalt, mer og mer hullete jo lenger vest vi kom. Til slutt en støvet landevei, forbi den store mineralvannfabrikken og over de smalsporete jernbaneskinnene, til landsbyen Chekereni. Utenfor er det en vannpost, der landsbyens kvinner og barn står i kø for å fylle spann til dagens behov. Jeg ville se om vi kunne oppspore Wilson, som var min altmuligmann i huset i de to årene jeg bodde her.
Wilson er en hedersmann. Å kalle ham house-boy kan høres nedverdigende, men han gjorde alt det arbeidet som house-girls gjør i andre familier, og mer til: Stelte i stand tre måltider om dagen. Det var alltid egg i en eller annen form, hjembakt brød, avokado og annen frukt til frokost, han redde sengen, vasket og strøk, gjorde innkjøp på det lokale markedet (jeg handlet hos inderen Aleem nede i byen en gang i uken), vasket bilen, pusset sko og ellers det som falt seg. Han holdt til i et lite krypinn i kanten av shambaen, begynte kl 0615 og holdt som regel på til kl 1830. Jeg sa han måtte dra hjem til Chekereni i helgene, men han stolte ikke på at jeg ville klare å lage mat selv og var der som regel på søndagene også. De to eldste sønnene kom opp en gang i uken og holdt ham med selskap og fortalte hvordan det stod til med konen og de fire yngre søsknene. Det sjuende barnet ble født mens han arbeidet hos meg. Hvordan han rakk å avle det, er en gåte.
Wilson var noen år eldre enn meg. Han kunne ikke lese og skrive, men kjente kalenderen og kunne peke på dag og måned. Engelsk kunne han svært lite av, og mitt vokabular på swahili var like begrenset; likevel klarte vi å forstå hverandre. Konen, som fødte de sju barna, er minst tretti år yngre, hun kan både lese og skrive. De er muslimer, kom fra hver sin kant av landet, hun fra Tanga nær kysten, han fra en landsby langt sør, ved Nyasa-sjøen. Han hadde voksne barn fra et tidligere ekteskap; en sønn i 40-årsalderen som arbeidet ved jernbanen, døde for et par år siden.
Wilson hadde vært house-boy for Wazungu i årevis. Mzungu betyr europeer, men ikke engelskmann, for det er en Mwingereza (Wa er flertallsprefikset). Han hadde bare gode attester. På 1970-tallet var han hos familien Klouman da de bodde i Moshi, der lærte han norsk kokekunst. Datteren Elise, som er lege og bor på Nesodden, deltok i AIDS-prosjektet og traff ham igjen 20 år senere. Han arbeidet for familien Schreiner og kom til meg da de flyttet hjem. Schreiners hadde kjøpt huset til ham i Chekereni. Det han selv tjente, strakk knapt nok til mat for kone og barn. Konen arbeidet også, når hun kunne. Huset, en trang leirbygning, ble tatt av flommen i et regnskyll for noen år siden, men den gode svenske familien han kom til da jeg flyttet, bekostet bygging av nytt hus, og det var det vi nå var på tur for å finne. Vi spurte en mann med sykkel, han spurte en annen, som viste oss veien. Det nye huset var av solid mur og større enn det forrige, med fine sofaer rundt bordet i stuen. Wilson var skrøpelig, han har astma og hev etter været, men var glad for å se oss. Jeg hadde glemt å ta med Ventoline til inhalasjon hjemmefra, gjorde det alltid før. De har salbutamol på duka la dawa (apoteket) her også, men han sa at den fra Norge virket bedre. Konen og de yngste barna var hjemme, de gode svenskene har bekostet utdanning på de eldste guttene; en er bilmekaniker og den andre snekker. De har også sørget for et pensjonsfond til ham, slik at han kan leve ubekymret resten av sine dager.
Alle vi spør, sier at de har det verre nå enn før, selv om det ikke er noe vi merker under vår ferd rundt omkring. De som kan, sper på sin inntekt med annet arbeid, og mange som har en shamba, har ku, høns og geiter, ved siden av kaffebusker og palmer med banan og papaya.
Avisene her har skrevet mye om u-landshjelp den siste uken. Sverige gir penger til folketellingen, Irland til kampen mot fattigdom, Storbritannia lover å støtte små og middels store bedrifter og Danmark jeg husker ikke hva, men det har ikke vært noen oppslag om norsk bistand.
Lekey er en driftig mann ved siden av jobben som sjåfør. Han er et betrodd medlem av pinsemenigheten i sin landsby oppunder Kilimanjaro og har satt seg fore å hjelpe de mange fattige far- og foreldreløse barna som bor der. Han vil sørge for skoleuniform og skolepenger til minst ett barn i hver fattig familie og har en lang liste over trengende. Venner i Norge gir 300 kroner hver. Pengene settes inn på egen konto, og hovedkassereren på Kilimanjaro Christian Medical Centre har lovet å bestyre pengene, vederlagsfritt. Vi vet at behovet er stort, for han tok med Kirsti og Gunnar Kvåle, Erik og meg for å besøke noen av familiene. Det første huset hadde jordgulv. Der bodde det en enke med fire småbarn. Mannen var nylig død av AIDS, han hadde vært politimann og arbeidet i andre deler av landet, kom hjem en gang i året og gjorde henne gravid og HIV-positiv. De var ikke lovformelig gift, så hun hadde ingen pensjon, klarte knapt å skrape sammen noe til dagens behov. Slik var det hele veien, med små variasjoner.
Etterskrift, mandag 19. november 2001
Professor Mlay var på fødeavdelingen som vanlig i dag. Den havarerte bilen står igjen i Korogwe. En snill mann hadde lånt våre tre venner bilen sin, slik at de kom hjem til Moshi før midnatt fredag.
Den korte regntiden har begynt. Jakarandaene som danner espalier i Kilimanjaro Road, drysser blomster som blir et blått teppe på veien. Noen flammetrær lyser rødt mot himmelen.
Her sør for ekvator står ikke månesigden på høykant som hjemme, den ligger vannrett, og virvlene skrur mot venstre når vannet går ut av kummen. Slik er det her, annerledes.