Drøfting
Debatten om gjenkalling av minner om barndomstraumer er ikke på noen måte avsluttet. Frontene er steile og avstanden mellom forskjellige fagmiljøer er stor. Det er enighet om at seksuelle overgrep av barn forekommer, og at slike overgrep kan glemmes av forskjellige grunner. Her slutter imidlertid enigheten. Fagfolk fra den ene leiren påpeker at det ikke å fortelle om en hendelse, ikke betyr at hendelsen er glemt, og de avviser at pålitelige og detaljerte minner om traumer kan gjenkalles etter å ha vært glemt. De hevder at dette er udokumentert og derfor uvitenskaplig. Om det skjer, er det en ytterst sjelden hendelse. I stedet antar man at slike minner er falske og ofte indusert av terapeuter. De avviser også begreper som dissosiativ amnesi og kroppsminner og hevder at det teoretiske fundament for disse begreper hviler på løst funderte hypoteser.
Et interessant forhold ved den amerikanske debatten som har bidratt til sterkt engasjement på begge sider, er at to av de mest profilerte bidragsytere, professor Elizabeth Loftus ved University of Washington og professor Jennifer J. Freyd ved University of Oregon begge har beskrevet at de ble seksuelt misbrukt som barn (26). Imidlertid har de havnet på hver sin side i debatten. Loftus, som er en anerkjent rettspsykolog, har gjort seg til talsmann for foreningen for falske minner og er svært kritisk til fenomenet gjenkalling av tapte minner. Hun hevder at slike minner er en myte og at de fleste er implantert av terapeuter. Freyd, derimot, skriver at det er adaptivt og logisk at barn blokkerer minner om seksuelle overgrep, særlig når barnet sviktes av nære omsorgspersoner. Glemsel blir en nødvendig overlevelsesstrategi. Det er tankevekkende at det var hennes foreldre, Pamela og Peter Freyd, som stiftet foreningen False Memory Syndrome Foundation, opprinnelig en støtteforening for anklagede foreldre.
Et annet forhold som har bidratt til den sterke polarisering av debatten, er useriøse aktører som unyansert hevder at seksuelt misbruk er roten til de fleste psykiske problemer. At misbruket ikke huskes, tas som et bevis på at pasienten er misbrukt, og terapien går ut på å avdekke det som er fortrengt.
Saker hvor anklager om seksuelle overgrep er avslørt som falske, også fra vårt eget land, maner til forsiktighet. I noen tilfeller dreier det seg om bevisst falske påstander plantet ut fra et ønske om hevn, men i noen saker er det snakk om falske minner som personen selv tror på. Rettsapparatet bruker gjerne leger og psykologer som sakkyndige i slike saker. Da kan faren for faglig kompromittering være overhengende.
Etter hvert er det et stort antall empiriske undersøkelser som viser at det i gruppen som har vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen, er et mindretall som over år har vært uten bevissthet om den traumatiske hendelsen. Forhold som predikerer amnesi er lav alder ved overgrepet, gjentatte overgrep, kombinasjon av fysisk og seksuell mishandling og at overgriper er en nærstående person.
Langt på vei kan den faglige uenighet ha sammenheng med ulike definisjoner av begrepet glemsel. Glemsel er ikke et alt-eller-intet-fenomen. Det er alle grader av glemsel, fra hendelser som huskes ved små hint, til vanskelig tilgjengelige episoder som krever gjentatte forsøk og tydelige ledetråder for å gjenkalles. Vi har en mengde informasjon lagret i hjernen som vi ikke har tilgang til uten gode ledetråder. Ved å gjenskape samme indre tilstand eller samme ytre miljø som da vi opprinnelig opplevde en hendelse, kan hukommelsen åpnes. Mange har erfart at det å vende tilbake til sitt barndomsmiljø kan gi en mengde minner som vi ikke var klar over at vi hadde lagret. Det viser at å ”glemme” ikke nødvendigvis betyr at informasjonen et tapt for alltid (9).
Så langt har denne debatten generert mer varme enn lys. Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer (1788 – 1860) skriver at alle sannheter gjennomgår tre stadier. Først blir de avvist som tåpelige, så blir de bekjempet med vold og til slutt akseptert som selvinnlysende. Kanskje er det gjennom å lytte til pasienters fortellinger vi kan beveges både følelsesmessig og intellektuelt til større innsikt på dette området.
De siste ti år har det i den internasjonale fagpressen og i mediene vært en het debatt omkring glemsel og nyoppdagede minner om seksuelle overgrep fra barndommen. Det er særlig to forhold som danner det historiske bakteppet for denne debatten. For det første kvinnebevegelsen som i 1970- og 1980-årene skapte en ny erkjennelse av omfanget av seksuelle overgrep og hvilke alvorlige psykiske konsekvenser dette kan få. Dernest utvikling innen traumeteori. For 100 år siden viste Freud og andre gjennom kasuistikker hvordan traumer, fysiske og psykiske, kan lede til senere psykiske vansker. Imidlertid forlot Freud sin traumeteori. Han oppdaget at flere av de traumene pasientene fortalte om under hypnose, i virkeligheten var fantasier eller utrykk for skjulte ønsker (1). I forbindelse med de to verdenskrigene ble man oppmerksom på at alvorlige traumer kunne føre til spesifikke symptombilder, for eksempel KZ-syndrom, granatsjokk og traumatisk nevrose. Videre studier, blant annet av vietnamveteraners psykiske helse, avdekket en rekke fellestrekk hos mennesker som hadde vært utsatt for alvorlige traumer, enten det var i krig eller i fredstid. Dette ble utkrystallisert i et syndrom kalt posttraumatisk stress-lidelse som først ble introdusert i det amerikanske diagnosesystemet DSM-III i 1980 (2). Denne lidelsen har alltid sin basis i at personen har vært eksponert for en situasjon hvor personen opplevde sterk redsel eller hjelpeløshet. Lidelsen ledsages av tre hovedsymptomer: gjenoppleving av traumet i drømmer eller ved påtrengende minner, unngåelse av situasjoner eller stimuli som assosieres med traumet og økt nervøsitet i form av skvettenhet eller anspenthet. Et hovedproblem for disse personene er altså at de vanligvis plages av tilbakevendende minner om traumet.