A. Færden svarer:

Ann Færden Om forfatteren
Artikkel

Psykiater Carl S. Albretsen peker på viktige elementer i oppfølgingen av psykiatriske langtidspasienter: kontinuitet i behandlingen og forståelse og innsikt for valg av behandlingsmetode fra behandlerapparatet.

Erfaringen er at det er holdninger som ”mangel på tilbud”, ofte begrunnet i personal- eller ressursmangel, som brukes som den ”egentlige” grunn for å avvise oppfølging av en pasient. Mennesker med langvarig psykisk lidelse har ofte store behov for hjelp, og hvis en behandler sitter med ansvaret for dette alene, enten i spesialist- eller primærhelsetjenesten, kan dette oppleves som en umulig oppgave å lykkes med. Ønsket om at andre skal gjøre det ”umulige” kan føre til avvisning.

I artikkelen i Tidsskriftet (1) omtalte jeg i liten grad arbeidsmetoden som ble brukt i rehabiliteringsteamet, såkalt ”clinical case management”. De første årene arbeidet vi mer individuelt enn hva vi etter hvert gjorde. Da arbeidet vi etter en teammodell kalt ”assertive community treatment” (ACT) (2, 3 ). ”Flere hoder tenker bedre enn ett”, var en holdning vi begrunnet dette med. Dette er også anerkjent for å forhindre utbrenhet og opplevelsen av maktesløshet og å forhindre sårbarheten ved fravær.

Motoverføring er et ukjent begrep for de fleste utenfor psykiatrien og er vanskelig nok å forstå og enes om for oss som arbeider i psykiatrien. Utfordringen er kanskje ikke å få andre til å forstå hva begrepet innebærer, men å si med enkle og forståelige ord hva som skal til for å gi en god oppfølging. Slik Albretsen omtaler dette, er vår erfaring at kunnskap overføres i fellessamtaler med dem som skal fortsette oppfølgingen på en måte som den skriftlige henvisningen eller epikrisen ikke kan romme. Ved overføring av oppfølgingsansvaret til en annen etat betyr ikke dette fraskrivelse av ansvar, men at psykiatrien raskt er tilgjengelig og lydhør overfor førstelinjetjenestens behov.

Det at så mye av psykiatriressursene og kunnskapen fortsatt befinner seg innenfor spesialisthelsetjenesten, er et problem for god oppfølging av denne gruppen pasienter. I England er det polikliniske spesialisttilbudet for langtidspasientene knyttet til kommunehelsetjenesten. De slipper derfor et overføringsledd og diskusjon om hvem som har ansvaret og om hvem som skal gi et tilbud. Hvordan det går her i landet når staten nå overtar ansvaret for spesialisthelsetjenesten og når budsjettene skal styre driften, blir det viktig å følge med på. Denne gruppen pasienter må ikke igjen få det dårligste tilbudet (4).

Anbefalte artikler