Tyrosinkinasereseptor-ras-ERK-signalveien som terapeutisk mål ved kreft

Marianne Leirdal, Mouldy Sioud Om forfatterne
Artikkel

Kreft kan oppstå gjennom akkumulering av genetiske endringer, som resulterer i deregulering av mekanismene for kontroll av cellevekst og celledød. En rekke genetiske endringer er blitt identifisert i humane krefttyper som potensielt er knyttet til malign transformasjon og progrediering. Det er eksperimentelle bevis for at intracellulære signalkaskader er endret i maligne celler (1). Intracellulære signalkaskader krysskommuniserer med hverandre i komplekse nettverk og har en viktig rolle i flere fysiologiske prosesser som differensiering, proliferasjon og apoptose (2, 3).

Endringer i signalveiene som kontrollerer apoptose kan føre til flere forskjellige sykdommer, deriblant kreft. Apoptose korresponderer til en rekke endringer som cellene går gjennom ved programmert eller indusert celledød. De apoptotiske signalene aktiveres av forskjellige stimuli som konvergerer mot en felles dødsvei. Bcl-2-familien, som består av både antiapoptotiske medlemmer (f.eks. Bcl-2, Bcl-xL) og proapoptotiske medlemmer (f.eks. Bik, Bax), fungerer som regulatorer i den apoptotiske prosessen (4, 5). Den apoptotiske prosessen kan deles inn i minst tre forskjellige faser: initierings-, effektor- og degraderingsfase (fig 1). Resistens til celledød ved apoptose spiller en fundamental rolle i tumorigenese.

Figur 1   Skjematisk oversikt som viser rollen til proteinene Bcl-xL/Bcl-2 i apoptose. Overlevelsesproteinene Bcl-xL/Bcl-2 hemmer kaspaseaktivering ved å binde seg til apoptoseaktiverende faktor-1 (Apaf-1), og forhindre frigjøringen av cytokrom c fra mitokondriene. Bik er et apoptosefremmende protein i Bcl-2-familien som heterodimeriserer med Bcl-xL/Bcl-2 og tar plassen til Apaf-1. Frigjort cytokrom c fra mitokondriene aktiverer Apaf-1 som igjen aktiverer prokaspase-9. Aktivert kaspase-9 aktiverer nedstrøms kaspaser og resultatet blir celledød ved apoptose

Kreftterapi sikter på å oppnå en mest mulig selektiv effekt på maligne celler og minimal innvirkning på normale celler. Høy spesifisitet forutsetter en terapeutisk strategi som skiller mellom kreftceller og normale celler, og som kun angriper sitt molekylære mål. De forskjellige hemmerne som denne oversiktsartikkelen tar for seg, er mer spesifikke enn dagens kjemoterapi når det gjelder molekylært mål. Disse hemmernes mål er derimot ikke spesifikke for kreftceller og man vil derfor kunne få uønskede effekter på normale celler. Denne oversiktsartikkelen tar for seg tyrosinkinasereseptor-ras-ERK-signalveien (tab 1) som et mulig terapeutisk mål ved kreftsykdommer.

Tabell 1   Forkortinger

Apaf-1

Apoptoseaktiverende faktor-1

ATP

Adenosintrifosfat

bFGF

Basisk fibroblastisk vekstfaktor

DAG

Diasylglyserol

EGF

Epidermal vekstfaktor

EGFR

Epidermal vekstfaktorreseptor

ER

Endoplasmatisk retikulum

ERK

Ekstracellulær signalregulert proteinkinase

FTase

Farnesyltransferase

GDP

Guanindifosfat

Grb2

Vekstfaktorreseptorbindende protein-2

GTP

Guanintrifosfat

IP₃

Inositoltrifosfat

MAPK

Mitogenaktivert proteinkinase

MEK

ERK-kinase

PDGF

Platederivert vekstfaktor

PDGFR

Platederivert vekstfaktor reseptor

PIP2

Fosfoinositoldifosfat

PKC α

Proteinkinase C α

PLC

Fosfolipase C

SH2

Src homologi-2

SH3

Src homologi-3

Sos

Son of sevenless

Tyrosinkinasereseptor-ras-ERK-signalveien som terapeutisk mål

Tyrosinkinasereseptoren er det første leddet i en signalvei som starter i cellemembranen og går inn til kjernen. Denne signalveien har en viktig rolle i kontrollen av fundamentale cellulære prosesser, slik som cellesyklus, migrasjon, metabolisme og overlevelse, proliferasjon og differensiering (6). Tyrosinkinasereseptor-ras-ERK-signalveien kobler signaleringen fra membranreseptorer til transkripsjonsfaktorer som kontrollerer genekspresjon (fig 2). Det finnes flere forskjellige tyrosinkinasereseptorer, blant disse er epidermal vekstfaktor-reseptor (EGFR) og platederivert vekstfaktor-reseptor (PDGFR). Peptidhormonet insulin gjenkjenner og binder seg til et medlem av tyrosinkinasreseptorfamilien.

Figur 2   Skjematisk oversikt over tyrosinkinasereseptor-ras-ERK-signalveien. Signalveien starter ved at en vekstfaktor (VF) binder seg til tyrosinkinasereseptoren, noe som resulterer i autofosforylering og stimulering av tyrosinkinaseaktivitet. Src-homologi 2 (SH2)-domenet på adaptermolekylet vekstfaktorreseptorbindende protein-2 (Grb2) binder seg til fosforylerte tyrosinresiduer på reseptoren. Src-homologi 3 (SH3)-domenene til Grb2 binder seg til Sos (Son of sevenless). Sos translokerer til plasmamembranen og binder seg til ras som aktiveres ved utbytting av GDP med GTP. Ras må gjennom flere posttranslasjonelle modifiseringer, deriblant farnesylering for å kunne lokaliseres til plasmamembranen. Farnesyleringen skjer ved at enzymet farnesyltransferase (FTase) overfører en farnesylgruppe (F) fra farnesyldifosfat (FPP) til ras. Aktivert ras rekrutterer raf til plasmamembranen og raf aktiveres. Aktivert raf fosforylerer og aktiverer ERK-kinase (MEK) som igjen fosforylerer og aktiverer ekstracellulær signalregulert proteinkinase (ERK). ERK translokerer til nukleus hvor den kan regulere genekspresjon ved fosforylering av transkripsjonsfaktorer. Proteinkinase C (PKC) aktiveres blant annet av diasylglyserol (DAG) og Ca2+. Fosfolipase C (PLC) hydrolyserer fosfoinositoldifosfat (PIP2) til DAG og inositoltrifosfat (IP₃). IP₃ går ut i cytosol og påvirker endoplasmatisk retikulum (ER) til å slippe ut Ca2+. PKC α kan aktivere raf direkte ved fosforylering eller muligens indirekte gjennom en ukjent komponent (X). PKC α kan også translokere til nukleus

Alle tyrosinkinasereseptorer består av et ekstracellulært ligandbindende domene som er forbundet til det cytoplasmatiske domenet via en enkelt transmembran heliks (6). Ligandbinding fører til aktivering av et stort antall forskjellige signalveier. En av de antatt viktigste signalveiene når det gjelder malign transformasjon er ras-ERK-signalveien. I forbindelse med kreft er denne signalveien ofte konstitutivt aktiv som følge av mutasjoner og overekspresjon (7). En oppsummering av hvordan de ulike elementene i tyrosinkinasereseptor-ras-ERK-signalveien kan hemmes, vil bli gitt nedenfor.

Tyrosinkinasereseptoren

Tyrosinkinasereseptorer er underlagt komplekse reguleringsmekanismer blant annet for attenuering og terminering av aktivitet indusert av stimulerende ligander (6). Protein-tyrosinfosfataser spiller en viktig rolle i denne kontrollen ved å defosforylere fosfotyrosinresiduer og dermed hemme aktiviten til tyrosinkinasereseptoren. I forbindelse med kreft er tyrosinkinasereseptorer ofte konstitutivt aktive som følge av mutasjoner (8). De normale mekanismene for terminering av signalet fungerer da ikke. I flere krefttyper er tyrosinkinasereseptorer overuttrykt (8). I en slik situasjon vil liganduavhengig signalering kunne oppstå.

En måte å hemme signaloverføringen fra tyrosinkinasereseptorer på er å utvikle syntetiske vekstfaktorantagonister. Syntetiske vekstfaktorantagonister kan gjenkjenne overflaten til vekstfaktoren og binde seg til denne. Vekstfaktoren blir dermed forhindret fra å binde seg til sin tyrosinkinasereseptor og signaloverføringen blokkeres (9). GFB-111 er et eksempel på en syntetisk vekstfaktorantagonist som binder seg til platederivert vekstfaktor (PDGF) og dermed forhindrer den fra å binde til sin reseptor. GFB-111 er vist å hemme glioblastoma (U87MG)-tumorvekst i mus opptil 80 % (9). Antagonister for bestemte vekstfaktorer kan til en viss grad interagere med beslektede vekstfaktorer.

Det er også blitt utviklet anti-EGFR-monoklonale antistoffer som konkurrerer med ligandbinding og dermed blokkerer aktiviteten til tyrosinkinasereseptoren (10). IMC-C225 er det eneste anti-EGFR-monoklonale antistoff som er kommet til fase II/III-studier (tab 2) (10). I en fase I/II-studie ble IMC-C225 gitt i kombinasjon med konvensjonell stråleterapi til pasienter med kreft i hode/nakke (10). Det ble observert 100 % respons, og 13 av 15 pasienter oppnådde komplett remisjon. Forventet responsrate i denne pasientpopulasjonen med stråleterapi alene er 60 % (10). Kliniske fase III-studier med konvensjonell stråleterapi pluss/minus IMC-C225 er nå i gang. I en annen klinisk fase I/II-studie, ble IMC-C225 gitt i kombinasjon med cisplatin til pasienter med langt fremskreden kreft i hode/nakke. Av ni evaluerbare pasienter hadde seks pasienter komplett eller delvis respons (10). To av de tre resterende pasientene hadde stabilisering av sykdommen.

Tabell 2   Ulike hemmere av tyrosinkinasereseptor-Ras-ERK-signalveien i kliniske studier

Navn på medikament

Type medikament

Mål

Krefttyper

Nivå

Iressa

Tyrosinkinasehemmer

Epidermal vekstfaktorreseptor

Lunge, prostata, hode/nakke

Fase II/III

OSI-774

Tyrosinkinasehemmer

Epidermal vekstfaktorreseptor

Lunge, bryst, eggstokk hode/nakke

Fase I/II

CI-1033

Tyrosinkinasehemmer

Epidermal vekstfaktorreseptor + Her-2

Bryst, lunge, eggstokk

Fase I

IMC-C225

Monoklonalt antistoff

Epidermal vekstfaktorreseptor

Bryst, eggstokk, tykktarm, hode/nakke

Fase II/III

SCH66336

Farnesyltransferasehemmer

Farnesyltransferase

Bukspyttkjertel/sblære

Fase II

Her-2 er et annet medlem av EGFR-familien, som består av fire homologe reseptorer. Monoklonale antistoffer er også blitt utviklet mot Her-2. Ett av disse er Herceptin, som allerede er registrert som legemiddel og ute på markedet. Monoklonale antistoffer mot EGFR og Her-2 viser god effekt i kombinasjon med diverse kjemoterapeutiske stoffer og strålebehandling (10).

Den katalytiske funksjonen til tyrosinkinasereseptoren involverer overføring av en fosfatgruppe fra ATP til en hydroksylgruppe på en tyrosinresidu (6). Både tyrosinhydroksylgruppen og ATP representerer utgangspunkter for konstruksjon av substratanaloger og kompetitive hemmere av tyrosinkinasen. Quinazolinbaserte forbindelser representerer en klasse kompetitive hemmere av ATP-bindingssetet (11). Noen av disse er svært selektive for EGFR, som er overuttrykt i et stort antall krefttyper (10). To quinazoliner, Iressa og OSI-774, er blitt/blir evaluert i kliniske fase II/III-studier (tab 1) (10, 11). I en klinisk fase II-studie ble Iressa testet ut på 16 pasienter med ikke-småcellet lungekreft. I denne studien ble det observert seks pasienter med respons (10, 11). Flere større kliniske fase II-studier er underveis. OSI-774 ble i en klinisk fase II-studie testet ut på 71 pasienter med kreft i hode/nakke hvor det ble observert 31 pasienter med respons (11). Basert på likheter i ATP-bindingssetet til Her-2 og EGFR er det blitt utviklet en tyrosinkinasehemmer, CI-1033, som er vist å hemme både Her-2 og EGFR i tumorceller (11). CI-1033 er også vist å være selektiv når det gjelder tyrosinkinaser som ikke hører til EGFR-familien. Kliniske fase I-studier er nylig blitt startet (tab 2) (11).

Spesifisiteten til tyrosinkinasehemmere er kun relativ og disse molekylene vil kunne ha en viss effekt også på andre kinaser i cellen. For å oppnå bedre spesifisitet vil det være viktig å identifisere alle kinaser. Ved å sammenlikne den primære sekvensen til ATP-bindingssetet i de forskjellige kinasene, vil man kunne utvikle mer spesifikke tyrosinkinasehemmere.

Vekstfaktorreseptorbindende protein-2 (Grb2)

Til den aktive tyrosinkinasereseptoren rekrutteres såkalte adaptermolekyler (fig 2). Slike adaptermolekyler kobler tyrosinkinasereseptorer til intracellulære signalveier blant annet ved å fungere som en adapter mellom fosfotyrosinresiduer på tyrosinkinasereseptoren og et prolinrikt område på Sos (Son of sevenless). Grb2 er et slikt adaptermolekyl som gjennom sitt Src-homologi 2 (SH2)-domene gjenkjenner fosfotyrosinresiduer på tyrosinkinasereseptoren, og gjennom sine Src-homologi 3 (SH3)-domener gjenkjenner Sos (12). Sos translokerer dermed til cellemembranen og binder til Ras som aktiveres ved utbytting av GDP med GTP (12) (fig 2). Forbindelser som effektivt kan ødelegge Grb2-SH2-reseptor-interaksjoner eller Grb2-SH3-Sos-interaksjoner kan potensielt tenkes å blokkere veksten av maligne celler som er avhengige av aktiverte ras-proteiner.

Fosfotyrosinpeptidet CGP78850 er vist å blokkere EGFR-SH2-Grb2-interaksjonen og hemme proliferasjonen til brystkreftceller med overekspresjon av EGFR (13). Peptiddimerer bestående av to prolinrike sekvenser fra Sos linket sammen med en lysinkjede er vist å hemme Grb2-Sos-interaksjonen og ha en antiproliferativ effekt på fibroblaster transfektert med onkogen Her-2 (14, 15). Grb2-SH3-Sos-peptiddimeren ble funnet å være spesifikk i forhold til andre proteiner med SH3-domener (14).

Ved onkogen aktivering av tyrosinkinasereseptoren er overføringen av det transformerende signal avhengig av den normale aktiviteten til ras (8). Derimot i celler hvor ras er mutert og konstitutivt aktiv og ikke lenger avhengig av aktiviteten til Sos og Grb2, vil det ikke ha noen hensikt å angripe signalveien ovenfor ras.

Ras

Ras-familien består av H-ras, N-ras og K-ras. Ras er hyppig mutert i forskjellige krefttyper og finnes da låst i en aktiv GTP-bundet konformasjon (12). Denne konstitutive aktiveringen antas å representere en viktig faktor i malign vekst. De vanligst observerte ras-mutasjoner befinner seg på steder som er kritiske for ras-regulering, nemlig kodon 12, 13 og 61 (12). I tillegg dereguleres ras ved konstitutiv aktivering av andre protoonkogener og ved inaktivering av tumorsuppressorgener.

Ras må gjennom flere posttranslasjonelle modifikasjoner for å oppnå full biologisk aktivitet. Disse modifikasjonene inkluderer farnesylering som det første steg i prosessen (fig 2) (16). Farnesyleringen foregår ved at farnesyltransferase (FTase) overfører en farnesylgruppe fra farnesyldifosfat (FPP) til ras (16). Selv om ras går gjennom flere posttranslasjonelle steg er kun farnesyleringen nødvendig for lokalisering til plasmamembranen og transformerende aktivitet (16). Derfor har det blitt foreslått at aktiviteten til onkogent ras skal kunne blokkeres ved å hemme FTasen som katalyserer denne modifikasjonen. Både kjemiske og naturlige hemmere er tilgjengelige. FTase-hemmere er blitt vist å øke livslengden til mus som har fått human glioblastoma implantert intrakranialt (17). Ras-transgene mus som utvikler aggressiv brystkreft er blitt behandlet med FTase-hemmere, hvor resultatet ble regresjon av tumor til udetekterbare nivåer (17). Forskjellige FTase-hemmere (R115777, L-778,123, SCH66336) blir testet ut i kliniske fase I/II-studier (tab 2) (17). R115777 ble evaluert i en klinisk fase I-studie som gikk over 21 dager hvor det ble observert klinisk aktivitet i seks av 20 pasienter med akutt leukemi (17).

Andre proteiner enn ras kan også være mål for FTase-hemmere og spørsmålet er hvilke av disse som kan være avgjørende for tumoroverlevelse og onkogenese. FTase-hemmere har vist seg å ikke ha noen særlig effekt på proliferasjonen av normale celler, noe som ikke er fullt ut forstått (16).

Raf

Aktivert ras rekrutterer raf til plasmamembranen og leder til aktivering av raf (fig 2). Mutert raf er konstitutivt aktiv og har transformerende potensial in vitro (18). I tillegg er raf-mutasjoner blitt identifisert i et stort antall tumorformer i dyremodeller (19). Raf aktiveres også uavhengig av mutasjoner i tumorceller med konstitutivt aktive tyrosinkinasereseptorer eller ras (7). I lys av dette bør kinasen raf være et potensielt verdifullt terapeutisk mål i behandlingen av kreft.

En potent og spesifikk hemmer av raf in vitro er ZM336372, som er kompetitiv i forhold til ATP (20). In vivo ble ZM336372 paradoksalt nok funnet å gi en signifikant aktivering av raf uten å indusere aktivering av MEK og ERK. Dette forklares ved at cellen inneholder høy raf-kinaseaktivitet som på grunn av hemmeren forhindres fra å aktivere sitt nedstrøms substrat MEK. Det spekuleres i om raf ved hjelp av en negativ tilbakekoblingssløyfe muligens undertrykker sin egen aktivering. Hvis dette er tilfelle, så vil hemming av raf-aktiviteten føre til at denne negative tilbakekoblingssløyfen brytes og resultatet blir reaktivering. Hemming av kinaseaktiviteten til raf er muligens ikke noen god fremgangsmåte for utviklingen av terapeutika mot kreft (20). Klinisk testing av raf-hemmere vil muligens kunne føre til en oppklaring i dette.

Det er også vist at proteinkinase C α (PKC α ), som er en av 12 isoformer i PKC-familien, aktiverer raf direkte ved fosforylering (fig 2) (21). Hemming av kinaseaktiviteten til PKC α vil da kunne bidra til inhibering av raf-MEK-ERK-signalveien.

ERK-kinase (MEK)/ekstracellulær signalregulert proteinkinase (ERK)

Aktivert raf fosforylerer og aktiverer MEK (fig 2). Konstitutiv aktivering av MEK er vist å resultere i cellulær transformasjon (7). MEK er ikke blitt identifisert som et onkogent produkt men er et samlingspunkt for mange mitogene signalveier aktivert av onkogener (7). Små molekylære forbindelser som hemmer aktiviteten til MEK er blitt identifisert (7). PD098059 er en syntetisk hemmer som blokkerer aktiveringen av MEK1 og i mindre grad MEK2 (22). PD184352 er også en hemmer av MEK og er vist å hemme tumorvekst hos mus med tykktarmskreft i opptil 80 % av tilfellene (23). Kliniske fase I-studier med denne hemmeren er startet (7). Begge disse MEK-hemmerene er ikke-kompetitive med respekt på begge MEK-substratene ERK og ATP. Dette er konsistent med en allosterisk hemmingsmekanisme. Celleforsøk med MEK-hemmere i kombinasjon med kjemoterapi har vist god effekt (7).

Aktivert MEK fosforylerer og aktiverer ERK (fig 2). Det er så langt ikke blitt beskrevet noen selektiv hemmer for ERK i litteraturen. Men ERK- og MEK-hemmere kan forventes å ha samme virkning siden ERK kun kan aktiveres av MEK (7).

Nukleinsyrer som en potensiell ny generasjon terapi

I tillegg til de ulike hemmerene som til nå er blitt beskrevet, vil også nukleinsyrer kunne utgjøre en potensiell ny generasjon terapi. Med nukleinsyrer menes antisensoligonukleotider, ribozymer og DNA-enzymer, som binder seg komplementært til sitt mål-mRNA via Watson-Crick baseparing. På grunn av spesifisiteten til Watson-Crick baseparing er denne teknologien forventet å interferere kun med målgenene. Nukleinsyresekvensen for ett bestemt gen er unik og man vil derfor forvente høy spesifisitet og mindre sideeffekter. Det vil være mulig å spesifikt hemme ett enkelt medlem i en familie av beslektede gener, som for eksempel isoenzymer.

Et antisensoligonukleotid rettet mot raf, ISIS 5132, er funnet å hemme tumorvekst in vitro og in vivo (24, 25). Pasienter med langt fremskreden kreft ble behandlet med ISIS 5132 i et klinisk forsøk. Det ble observert signifikant reduksjon av genekspresjonen til raf i perifere mononukleære celler fra blod etter tre dager i 13 av 14 pasienter. Kliniske forbedringer ble observert i to pasienter (24).

Hammerhead-ribozymer er RNA-molekyler som konstrueres til å klippe av ett bestemt mRNA. Ribozymet disossierer fra sitt mål etter avklipping og det samme molekylet kan angripe et nytt mRNA (katalytisk syklus) (fig 3).

Figur 3   Katalytisk syklus til hammerhead-ribozymet. Den katalytiske syklusen starter ved at ribozymet binder seg komplementært til sitt mål-mRNA via Watson-Crick baseparing. Ribozymet klipper deretter av sitt mål-mRNA x rett etter sekvensen GUC (Æ). Deretter frigjøres ribozymet, og er klar til å katalysere en ny reaksjon. Det avklippede mRNA degraderes av cellulære ribonukleaser og proteinsyntesen hemmes

Ribozymer kan leveres til cellene både endogent og eksogent. Eksogen levering skjer ved at presyntetiserte molekyler kompleksert med kationiske lipider leveres til cellene. Fordelen med eksogen levering er at man kan få lokal eller systemisk levering. Endogen levering skjer ved kloning av ribozymgenet inn i en ekspresjonsvektor som deretter leveres inn i cellene (genterapi). Fordelen med endogen levering er at man får kontinuerlig ekspresjon av ribozymet.

Et ribozym rettet mot aktivt H-ras kodon 12 er blitt vist å skille mellom konstitutivt aktivt onkogent og normalt H-ras både in vitro og i transformerte celler (26). En punktmutasjon i H-ras-kodon 12 forandrer sekvensen fra GGC til GUC, som er målsekvens for hammerhead ribozymer. Denne punktmutasjonen gjør H-ras konstitutivt aktiv og onkogen (26).

Ribozymer mot PKC α ble funnet å hemme malign glioma-tumorvekst i en rottemodell. Det ble gjort en enkelt injeksjon av PKC α -ribozymer inn i tumor. 20 dager etter ble vekten av de ubehandlede tumorene funnet å være 14 ± 3  g, mens vekten av tumorer behandlet med PKC α -ribozym ble funnet å være 0,25 ± 0,15 g, noe som er en signifikant hemming av tumorveksten (30).

Vi har også undersøkt om paklitaxel (Taxol)-resistente humane brystkreftceller, SKBR3, kan sensitiseres for behandling med paklitaxel, ved forbehandling med PKC α -ribozymer. Konsentrasjonen av PKC α -ribozymer som ble benyttet, induserte ikke apoptose. Ved behandling av brystkreftcellene med paklitaxel alene fant vi IC50 = 2,08 ± 1,52 µ mol/l, mens kombinasjonen PKC α -ribozymer pluss paklitaxel gav IC50 = 41,7 ± 29,5 nmol/l. Dette er en 50 ganger reduksjon av IC50 og indikerer en synergistisk effekt (upubliserte data). Det er blitt vist at PKC α sin fosforylering av celleoverlevelsesproteinet Bcl-2 på Ser70, er viktig for den antiapoptotiske aktiviteten til Bcl-2. I denne forbindelse er overekspresjon av PKC α blitt vist å føre til økt fosforylering av Bcl-2, og økt resistens til apoptose indusert av kjemoterapeutiske stoffer (31).

I vår forskning har vi benyttet oss av ribozymer og DNA-enzymer for å undersøke de biologiske rollene til spesielt proteinet PKC α i forbindelse med tumorcellers vekst. Ved spesifikk hemming av PKC α ved bruk av enten nukleaseresistente ribozymer eller DNA-enzymer ble det indusert apoptose i sensitive celler (27, 28). I tillegg til at proteinnivået til PKC α ble nedregulert ble også celleoverlevelsesproteinet Bcl-xL funnet å være nedregulert. Resultatene indikerer at ekspresjonen og/eller aktiviteten til Bcl-xL er under kontroll av PKC α -signalveien (27, 28). Aktiveringen av MAP-kinasene ERK1/2 ble også hemmet. I maligne gliomceller ser det ut til at ERK1/2 blir aktivert gjennom PKC α signalveien (29). En signifikant nedregulering av basisk fibroblastisk vekstfaktor (bFGF) ble også observert etter spesifikk hemming av PKC α ved DNA-enzymer. For å undersøke om ERK1/2 er nødvendig for ekspresjonen av bFGF i humane maligne gliomaceller benyttet vi oss av PD098059, som er en spesifikk hemmer av MEK. Det ble da som forventet observert en hemming av ERK1/2-aktivitet, og i tillegg ble ekspresjonen av Bcl-xL og bFGF funnet å være nedregulert (29). Disse resultatene tyder på at det er MEK som binder PKC α til ERK1/2-signalveien i humane maligne gliomaceller. I disse cellene er ERK-signalveien mest sannsynlig en overlevelsessignalvei som kontrollerer ekspresjonen av Bcl-xL og bFGF (29). Observasjonene demonstrerer at

PKC α -ERK1/2-signalveien er viktig for malign glioma-celleproliferasjon. Spesifikk blokkering av denne signalveien ved bruk av nukleinsyreenzymer induserte celledød. Denne signalveien kan derfor utgjøre et viktig terapeutisk mål.

Konklusjon

Signalkomponenter i tyrosinkinasereseptor-ras-ERK-signalveien synes å spille en sentral rolle i tumorvekst og muligens metastasering. Dette kan legge grunnlag for utvikling av nye terapeutika mot kreft som er mer spesifikke enn dagens kjemoterapi. Både de ulike hemmere og nukleinsyrer (antisens og ribozymer) utgjør en potensiell ny generasjon medikamenter i behandling av kreft. Siden endring av flere intracellulære signalkaskader er vanlig i kreftceller, kan effektiv behandling kreve hemming av mer enn en signalvei. Ved å kombinere forskjellige hemmere som virker på flere steder i signalveien, kan det tenkes at de potenserer hverandre og slik kan gi bedre effekt.

Anbefalte artikler