Virkningshistorie
Det faller i øynene hvor internasjonal medisinen allerede den gang var. Veresajev henter sitt stoff fra medisinske tidsskrifter over hele verden. Men den etablerte medisinske presse mottok boken med forargelse.
Angrepene mot boken fra medisinsk hold antok ulike, lett gjenkjennelige, former. Professor i psykiatri Sikovskij prøvde å psykologisere forfatteren. Han betegner forfatteren som et vaklende, tvilende, klagende og kraftløst menneske og skriver: ”Etter vår mening er det ikke noe grunnlag for polemikk med kunstneren. Veresajev har ikke fremstilt medisinen, men et menneske som har oppfattet medisinen meget spesielt og som ikke mindre spesielt har reflektert den i sin ensidige sjel.” Sikovskij blir rost av en annen professor fordi han ”har klart å løse denne sfinksens gåte som i to år har ligget som et mareritt over vår litteratur”. Ifølge Veresajevs biograf prøvde andre lærde menn ved hjelp av uredelige eksempler å påvise usannheter i boken. Atter andre brukte skjellsord. Veresajev ble kalt ”villmann”, ”baktaler”, ”ignorant”, ”insinuant”, ”degenerert person”, ”en nydelig nellik som bringer skam over den medisinske stand”, ”en ekkel fugl som skiter i eget reir”, osv. (2).
Veresajev svarte sine kritikere i en artikkel i 1902. Han skriver her at når enkeltindividet kan bli et offer for legevitenskapen, er ikke dette et spørsmål for spesialister, men et viktig, evig og allment spørsmål om forholdet mellom individ og fellesskap. Og han skriver videre at det kan godtas at individet bringer et offer til det felles beste, fremskritt og utvikling bare der offeret er et uttrykk for egen fri vilje (7). Noen år senere skrev han om boken sin: ”Jeg fornekter ikke noe av det jeg skrev der. Det var nødvendig å skrive alt, men jeg kunne ha uttrykt meg modigere. Og bedre” (7).
Merkelig nok er verken den russiske utgaven eller den norske oversettelsen omtalt i de norske medisinske tidsskrifter. Men den norske oversettelsen er anmeldt i Ugeskrift for Læger. Her ufarliggjøres boken slik: ”Man faar ved Gennemlæsningen et godt Indtryk af Lægeforholdene i Russland, som i mangt og meget minder om vore hjemlige, og tillige tegner Forf.s aandelige Personlighed sig skarpt og klart. Man faar en Del Sympati for ham, da han utvivlsomt er en ualmindelig human og elskværdig Læge; men nægtes kan det ikke, at han tillige er fuld af Følelser, at han maa henregnes til de sentimentale Naturer, ligesom han viser en næsten sygelig Lyst til at fordybe sig i etisk-moralske Problemer, der ikke kan løses (8).
Forfatteren Dag Skogheim (1928 –) understøtter i sin bok Sanatorieliv (9) Veresajevs erfaringer og oppfatninger. Skogheim hevder at de nye vitenskapelige oppdagelser på slutten av 1800-tallet skapte en voldsom arroganse og selvfølelse hos vitenskapens forvaltere. Dette ble koblet sammen med nasjonal og statlig prestisje og en mektig farmasøytisk industri. Eksperimentering på forsvarsløse mennesker kunne skje helt uten inngripen fra det offentlige, og nesten uten kritikk fra pressen. Skogheim forteller at sognepresten til Karlsøy, Alfred Eriksen som senere ble stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, i 1903 hadde et innlegg i sin avis Nordlys (fig 3) om legers eksperimentering med mennesker (10). Det pågikk da en internasjonal debatt om saken, antakelig delvis utløst av Veresajevs bok. Eriksen siterte fra boken og spurte om ikke disse vitenskapsmennene heller burde forlate sine laboratorier og sine menneskelige ofre og i stedet hjelpe til med å skaffe menneskene bedre livsvilkår, sunnere boliger, kraftigere kost og en mer menneskelig tilværelse i det hele tatt. Skogheim siterer fra Eriksens artikkel og fra Veresajevs bok (9). Han skriver også at i forbindelse med arbeidet med den nye straffeloven av 1902 pågikk det en diskusjon om viviseksjon. Adam Egede-Nissen hadde da et innlegg i Stortinget der han omtalte og kritiserte medisinske eksperimenter på mennesker.
I ettertid er det vanskelig å peke på direkte virkninger av Veresajevs bok. Den føyer seg inn i rekken av meningsytringer som samlet og etter hvert har ført til større respekt for individets rettigheter og til erkjennelse av samfunnets ansvar. Men mange av de sakene Veresajev tar opp, er fortsatt aktuelle – bruk av pasienter i undervisningen, obduksjonspraksis, medikamentutprøvning, medisinske eksperimenter, legenes status i befolkningen, de sosiale forholds betydning for helsen, og ikke minst vitenskapelig ydmykhet. Veresajev skriver i forordet til den russiske utgaven av boken: ”Disse spørsmål slår i øynene på enhver lege, og de bekymrer enhver lege som ikke er fullstendig stivnet i en vellykket karriere (2).”
Men al sand Hjælpen begynder med en Ydmygelse; Hjælperen maa først ydmyge sig under Den han vil hjælpe, og herved forstaae, at det at hjælpe er ikke det at herske, men det at tjene.
Søren Kierkegaard (11)