Sykehuset som fikk navn uten at noen hadde bestemt det

Artikkel

Ifølge redaktørene henvender denne jubileumsboken seg til et bredt publikum. Gjennom utvalgte eksempler fra virksomheten gjennom Rikshospitalets 175-årige historie ønsker de å vise hvorfor institusjonen har kunnet spille en så sentrale rolle i norsk helsevesen som den faktisk har gjort. Men bidragene i boken er også valgt ut med sikte på å gi leseren innsikt i den mangefasetterte aktiviteten ved en institusjon som Rikshospitalet, i skjæringspunktet mellom pasientbehandling, undervisning og forskning.

Tittelen De tre Riker henspeiler åpenbart på de tre bygningsmasser sykehuset har hatt, i Akersgaten ved det nåværende regjeringskvartalet i 57 år fra 1826, deretter bak de velkjente murene i Pilestredet, og fra år 2000 i praktbygget på Gaustad. Betegnelsen rigshospital ble første gang brukt i et skriv fra departementet for politisaker i 1818, og ble beholdt fordi ”bordet fanget”, selv om ordet hospital på den tiden var beheftet med assosiasjoner til fattigomsorg og internering.

En rekke forfattere, 44 i tallet, har levert til dels høyst ulike bidrag til antologien, fra enkle gratulasjoner til detaljerte beretninger. Innledningsvis får vi en informativ og godt illustrert fremstilling av institusjonens tidlige historie. Deretter løser boken seg opp i en serie artikler med nokså ulikt innhold. Tematisk domineres stoffet av fortellinger om ulike fag og avdelingers utvikling, mange skrevet av fagfolk som selv har stått sentralt i utviklingen opp mot vår tid.

Som forventet i en slik bok blir mange av disse kapitlene å lese som hyllingsskrifter til store skikkelser og deres faglige nyvinninger, og svært ofte med god grunn. Denne nærheten til stoffet formidler farge og faglig troverdighet. Men samtidig en aning nærsynthet ved det inntrykk lesingen etterlater av at norsk medisin hovedsakelig har utviklet seg på ”Riket”. Under beskrivelsen av mikrobiologiens gjennombrudd på 1880-tallet finnes mange utlendinger, men ingen henvisninger til Armauer Hansen og Bergens-miljøet, og i det optimistiske kapitlet om assistert befruktning nevnes det første IVF-barnet i Norge i 1984 som om det var på ”Riket” det kom. I det hele tatt, bortsett fra Ole Fyrands refleksjoner over ”det humanistiske sykehus”, er mangelen på ankerfester til tidsånden og samfunnet utenfor nokså gjennomgående.

Men slikt er ikke til hinder for at boken på mange fagområder kan fylle det viktige tomrom som dagens lærebøker så ofte oppviser: et totalt fravær av historie og formidlingen av at fag og praksis er i bevegelse. Dessuten finnes gode tidsbilder av dagens pasientbehandling, så å si sett fra hodeputen, og mye interessant fra den sykepleiefaglige sektoren.

De tre Riker er visuelt en tiltalende bok. Illustrasjonene er gode, mange og med informativ tekst, uten dermed å bli påtrengende. Her har billedredaktøren utført et solid stykke arbeid. Noen vil mene at bruken av det tunge blanke Galerie Art Silk130 grams papiret kan gi en følelse av å bla i en litt klumpet, fet og reklameaktig bok. Men skriftbildet er leservennlig og layouten delikat.

Ambisjonen om å skape en bok som appellerer til et bredt lesende publikum er høy. Forfatterne er jevnt over dyktige formidlere, men for utenforstående vil mange av artiklene ha en relativt snever medisinsk fagprofil. Noe mer tilgjengelig og leservennlig kunne boken ha blitt om redaktørene hadde gruppert artiklene og samlet dem under tematiske overskrifter.

Svein Carstens

Steinar Westin

Institutt for samfunnsmedisinske fag

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

Anbefalte artikler