Behandling i Norge
Behandling av transseksuelle i Norge består av psykologisk behandling, hormonell behandling og kjønnsbekreftende korreksjonskirurgi. Den første operasjonen i Norge ble utført i 1962. Omtrent 200 personer har gjennomgått kjønnsbekreftende korreksjonskirurgi i Norge. Siden januar 2000 har man i Norge ikke hatt tilbud om kirurgi.
Det er unormalt høy sykelighet blant transseksuelle. En av grunnene er mangelfull behandling og et generelt lavt kunnskapsnivå hos dem som har hatt ansvaret for behandlingen. Transseksuelle er i høy grad blitt sykeliggjort av helsevesenet. En undersøkelse fra Nederland viser til at 24 % av mann-til-kvinne- og 19 % av kvinne-til-mann-transseksuelle har forsøkt å ta sitt eget liv før de startet behandlingen (9). Transseksuelle er en risikogruppe for selvmord i Norge, og Landsforeningen for transseksuelle (LFTS) har gjort Sosial- og helsedepartementet og Helsetilsynet oppmerksom på at stadig flere transseksuelle blir suicidale uten et behandlingstilbud.
I Norge er det ingen lov som gir rett til kjønnsbekreftende operasjon. Operasjonen gis på medisinsk grunnlag. Transseksuelle oppsøker ofte allmennlege eller psykolog for å få hjelp. Den ønskede prosedyren i Norge er at pasienter med kjønnsidentitetsproblemer skal henvises til psykiater eller psykolog. Det er for ev. å få bekreftet diagnosen transseksualisme og for å få foretatt en differensialdiagnostisk vurdering. Kontraindikasjoner for behandling av transseksualisme er effeminert homoseksualitet, transvestittisme, kompliserte psykoser, psykisk utviklingsforstyrrelse og alvorlig rusmisbruk. Når lege/psykolog er sikre på at det foreligger transseksualisme og ingen kontraindikasjoner, henvises pasienten til psykiater i arbeidsgruppen for transseksuelle ved Rikshospitalet.
Dersom psykiateren bekrefter diagnosen transseksualisme og det ikke foreligger kontraindikasjoner, blir pasienten henvist til endokrinolog ved Rikshospitalet for indremedisinsk undersøkelse. Dernest institueres ev. hormonbehandling. Pasienten må da følges jevnlig opp for å vurdere både somatiske og sosialpsykologiske effekter. Pasienten forventes under hormonbehandlingen å gjennomgå ”real-life experience” som innebærer at pasienten må leve åpent som det kjønn pasienten er psykologisk og ønsker å konvertere til. Pasienten bør også søke om skifte av fornavn. For mann-til-kvinne-transseksuelle er det viktig å få fjernet hårvekst i ansiktet med elektrolyse og laser.
Etter ett år med hormonbehandling kan pasienten settes opp til kirurgisk behandling. For kvinne-til-mann transseksuelle innebærer det mastektomi og fjerning av ovarier. I seanse 2 konstrueres en penis. Det finnes flere teknikker, men ingen som fungerer 100 % tilfredsstillende. For mann-til-kvinne-transseksuelle konstrueres en vagina hvor penishuden blir brukt som innvendig bekledning. Det lages klitoris av glans penis med nervetrådene intakt. Det medfører at pasienten kan ha et normalt seksualliv etter operasjonen. De som ønsker det kan få hjelp med implantat i brystene. Pasienter som åpenbart har behov for ytterligere kirurgi for å ”passere” som kvinne i samfunnet, får hjelp med reduksjon av hake, adamseple og nese. I Norge tar kjønnsbekreftelsesprosessen minimum 2 år fra pasienten kommer til psykiater ved Rikshospitalet.
Når behandlingen kommer i gang, forhåpentligvis i løpet av inneværende år, skal Rikshospitalet ta i bruk behandlingsmodellen Standard of Care som gir faglige retningslinjer for behandlingen av transseksuelle (10). Standard of Care er en anerkjent behandlingsmodell for mennesker med et kjønnsidentitetsproblem i den vestlige verden. Den skal sikre transseksuelle rett behandling og helsepersonell trygghet og jevnlig oppdatering.