Spesielle sosiale forhold i Sør-Afrika
Major Ernest Jones har tatt oss med til en studentkafé i universitetsområdet i Stellenbosch, og rundt bordet sitter vi tre og diskuterer Frelsesarmeens rolle i dagens Sør-Afrika over våre smørbrød. Major Jones er direktør for The Booth Memorial Hospital i Cape Town, en tidligere fødeklinikk som nå er blitt omgjort til geriatrisk sykehus og rehabiliteringssenter. Han reflekterer over de sosiale forandringene som har skjedd siden apartheidpolitikken tok slutt. Vi merker oss at den generelle beundringen for Nelson Mandela (f. 1918) og det han har oppnådd siden han ble satt fri fra fengselet på Robben Island utenfor Cape Town i 1990, også deles av major Jones:
– Mandelas evangelium om tilgivelse og appell om å starte på ny, har åpenbart slått rot. Åpne rasekonflikter er ikke vanlig mer. Erfaringer fra andre deler av verden viser at frihet fra årtiers undertrykkelse gjerne kunne ha ført til eksplosiv vold, men det har ikke skjedd her, takket være et meget dyktig lederskap.
Men major Jones minner oss om at de sosiale forskjellene i samfunnet både er der fortsatt og at de sannsynligvis også vil bli større i årene som kommer. I f.eks. Cape Town kles skråningene opp mot Table Mountain av villaer for de velstående. Samtidig fylles de store slettene nord og øst for byen av primitive leirer med bølgeblikkplater, plast og hva man enn har kunnet finne for å få satt opp nødtørftige hytter. Klasseforskjellene er enorme. Men mellom ytterpunktene på den sosiale skalaen er det også en rekke distinkt forskjellige distrikter, ganske homogene i sin arkitektur. Disse boligområdene har forskjellig standard. Noen bebos av folk som har det økonomisk ganske bra, andre områder ligger lenger ned på stigen og er strøk for de fattige. Befolkningsgrupper skilles altså fra hverandre på grunn av utformingen av boligområdene. Denne geografiske og sosiale særegenheten ved boligforholdene kan gi vanskeligheter i lang tid fremover. Det blir lett til at folk føler seg hjemme i den gruppen de tilhører, nesten uansett hvor den befinner seg på skalaen. Da vedlikeholdes sosial ulikhet.
– Kriminalitet?
– Her har Sør-Afrika nokså dårlig anseelse. Ryktene som sprer seg om den dessverre nokså høye forekomsten av kriminalitet er f.eks. en betydelig hemsko for turismen. Reiseliv kunne ellers vært en blomstrende næring her, når man tenker på alt det landet har å by på. Med den meget høye arbeidsløsheten er en del av kriminaliteten forståelig, selv om den ikke på noen måte kan forsvares. Men det eksisterer en alternativ økonomi her – penger tjenes og liv leves – selv om det ikke kommer til skattemyndighetenes kjennskap.
– Hvordan er det med sosiale forandringer over tid?
– Politisk har Mandelas parti, African National Congress (ANC), flertall på nasjonalt nivå, men verken på provinsnivå i Western Cape eller på lokalt nivå i byen Cape Town. ANC har sin spesielle styrke blant de fattigere klasser i de nordre og østlige delene av den sørafrikanske republikken. I den senere tid har en hel del folk fra disse regionene kommet flyttende til Cape-regionen for å søke arbeid her, og de er både blitt oppmuntret til det og har fått økonomisk støtte hjemmefra til å reise. Man kan ane en skjult hensikt: Å styrke den lokale posisjonen for ANC. Men ettersom arbeidsmarkedet er meget vanskelig her, kan denne immigrasjonen i øyeblikket skape flere sosiale problemer enn den løser.
– Er det fortsatt behov for Frelsesarmeen?
– Det er ingen grunn til å tro at behovet for åndelig og sosial støtte ikke er til stede, og det er vår forpliktelse å møte behovene. Men innsatsen fra en frivillig, ikke-offentlig organisasjon må ikke bli en sovepute for de politiske myndighetene!
Frelsesarmeen og dens oppgaver
Da den tidligere metodistpresten William Booth (1829 – 1912) sammen med sin hustru Catherine Mumford Booth (1829 – 90) startet sin egen religiøse bevegelse i 1865 i slumdistriktet Whitechapel i London, anvendte han nye prinsipper i vekkelsesarbeidet. Han kombinerte sosial støtte til dem som trengte det med en evangelisering som var spekket med iørefallende sang og musikk og som appellerte til basale følelser hos folk.
Vekkelsens militære organisasjonsform stammer fra 1878, da også navnet Frelsesarmeen ble innført. Offiserskorpset vier sitt liv til en kombinasjon av religiøst og sosialt arbeid og er ansatt av armeen, mens det store antall menige er engasjert på frivillig basis og yter sin innsats i fritiden.
Frelsesarmeen spredte seg fort utover hele verden, især i perioden 1912 – 29, da Catherine og William Booths dynamiske sønn, general William Bramwell Booth (1856 – 1929), ledet bevegelsen.