Forebygging
Jeg spurte hvordan man kunne få til mobilisering av lokalbefolkningen. Thomas svarte at innfallsvinkelen i HIV/AIDS-arbeidet i lokalsamfunnet er familien. Dersom begge foreldrene er døde av AIDS, er det viktig å kartlegge ressurser i den utvidede familien, eller, dersom den ikke finnes lenger, mobilisere ressurser i lokalsamfunnet. Til dette bør man få nøkkelpersoner i lokalsamfunnet i tale. Dersom disse forstår at HIV/AIDS også er et lokalsamfunnsproblem, er mye vunnet. WAMATA er aktiv når det gjelder arbeidet for å begrense ulike kulturelle aktiviteter som medfører økt risiko for HIV-smitte. Et eksempel er omskjæring av gutter og jenter. Ofte blir samme barberblad brukt av omskjæreren for å forene de omskårne (”to unite them”).
”Har det tverrsektorielle samarbeidet, som man snakker så vakkert om i mediene, kommet forbi det retoriske stadiet?”
Thomas svarte kontant: ”Nei, dessverre”. Det er mange faktorer som er skyld i dette. For det første har myndighetene vært altfor trege. Den tredje reviderte HIV-planen, som skulle gi veiledning til dette spørsmålet og som skulle settes i verk i 1998 – 2002, er ikke ferdig ennå. AIDS Technical Committee, etablert under statsministerens kontor, har ansvaret for å utarbeide denne planen. Dessverre er ennå ikke alle medlemmer i denne komiteen blitt utnevnt. Om den kommer, vil det ta tid før den er godkjent av parlamentet, men da er man sannsynligvis kommet i slutten av planperioden.”
Skolevesenet vil gjerne være med i et tverrsektorielt samarbeid, men det finnes lite penger til å revidere nåværende pensum, og det går derfor tregt med å integrere ”life skills training” i undervisningen. Fattigdommen gjør at mange foreldre ikke har råd til å ha barna på skolen. Dette har bidratt å øke analfabetismen i landet. En annen hindring er at HIV-testingen så å si ikke er tilgjengelig på landet, fordi distriktssykehus ikke har råd til kjøpe nødvendig utstyr. De har som regel heller ikke utstyr til en blodbank. Dette bidrar til en reell risiko for HIV-smitte ved blodoverføring, i 1999 estimerte man risikoen til 1 % (2). Ut fra HIV-prevalens på 9,4 % blant blodgivere i 1999 ble det estimert at 1,7 millioner tanzanianere var HIV-positive (2). I inneværende år er det estimert at 8,1 % av en befolkning på 36,2 millioner mennesker er HIV-positive (3).
Et viktig område for tverrsektorielt samarbeid i dette mannsdominerte samfunnet er arbeidet for likestilling. Thomas: ”You see, our culture is defending men and allows men and boys only to go out and to come home late. Furthermore, Tanzanian culture favourises boys to go to school, while girls are exposed to sexual harassment”. Dr. Herman tilføyde: ”Even those women who have been empowered, have difficulty to say no to unprotected sex.” Også innen lovgivning står mye igjen: Dels er vedtatte lover som forbyr omskjæring av kvinner fortsatt ikke satt i verk, dels trengs det oppdatering av lover, som for eksempel ekteskapslovgivningen når det gjelder mannens rettigheter til å arve kvinner.