Syresekresjonshemmere
Vi har i dag to typer syresekresjonshemmere, histamin₂-reseptor-antagonister (H₂-blokkere) og protonpumpehemmere. Midlene av den sistnevnte typen er de mest potente og H₂-blokkere belastes dessuten av toleranseutvikling. H₂-blokkere har imidlertid en betydelig raskere innsettende effekt, noe som er en fordel i forbindelse med behandling ved behov.
En av årsakene til at syresekresjonshemmere brukes mye ved funksjonell dyspepsi, er sannsynligvis troen på et patofysiologisk fellesskap med ulcussykdommen. Funksjonell dyspepsi er imidlertid ikke karakterisert av hypersekresjon av syre, pasientene har ikke økt risiko for å utvikle fremtidig ulcussykdom og de har også andre psykososiale karakteristika (3).
I et stort antall studier har man undersøkt effekten av H₂-blokkere ved funksjonell dyspepsi. Studiene har ofte vært små og resultatene motstridende. Figur 1 illustrerer resultatene fra to metaanalyser (4, 5) og en enkeltstudie (6). En metaanalyse (4) konkluderer imidlertid med at H₂-blokkere har en statistisk signifikant, men beskjeden klinisk effekt. En liknende konklusjon kan trekkes for omeprazol (6). Komplett symptomlindring etter fire ukers behandling, ble oppnådd hos 38 % med omeprazol (20 mg daglig) og hos 28 % med placebo (p = 0,002). Når pasientene ble gruppert på grunnlag av det dominerende symptom, som ulcuslik, reflukslik eller dysmotilitetslik dyspepsi, ble det funnet statistisk signifikant effekt av omeprazol kun hos dem med ulcus- og reflukslik funksjonell dyspepsi (fig 1). Effekten var uavhengig av H pylori-status. I en annen stor studie (7) ble det funnet en liknende beskjeden effekt av omeprazol, men kun hos pasienter med H pylori. Dette kan skyldes at omeprazol har en sterkere syrehemmende effekt hos pasienter som er H pylori-positive. En større andel med oversett ulcussykdom hos H pylori-positive, kan også være en forklaring.
Kun en beskjeden andel av av pasientene med funksjonell dyspepsi synes altså å ha glede av syresekresjonshemmende behandling, enten man bruker H₂-blokker eller protonpumpehemmer (fig 1). Sannsynligvis er det pasienter med oversett ulcus- eller reflukssykdom som responderer. Talley og medarbeidere (6) fant kun effekt av omeprazol hos pasienter med refluks- eller ulcuslik funksjonell dyspepsi og ikke hos dem med symptomer forenlig med motilitetsforstyrrelse. Selv om funksjonell dyspepsi ikke skal omfatte pasienter med reflukssykdom, håndheves dette ikke alltid tilfredsstillende (6, 7). Mange pasienter med reflukssykdom har dessuten atypiske eller lite uttalte symptomer. Det kan også tenkes at pasienter med ulcussykdom ikke hadde ulcus på tidspunktet for endoskopien eller det kan ha blitt oversett. Selv en erfaren endoskopør vil overse 2 – 4% av sårene. Det kan imidlertid ikke helt utelukkes at det finnes en subgruppe blant pasientene med funksjonell dyspepsi, med spesiell overfølsomhet for syre i ventrikkelen eller duodenum (8).