Noen dilemmaer for det neste årtusen
Det er blitt en allmenn erkjennelse at også humanitær hjelp i en konfliktsituasjon er en politisk handling. Presset på nøytralitet og upartiskhet er økt i takt med denne erkjennelsen. Internasjonal humanitær hjelp kan opprettholde konflikten, men kan også brukes til å redusere spenningen og bidra til konfliktløsning. Men hvordan får man det til i praksis? Hvordan gå frem for å sikre legitimitet og ansvarlighet i assistansen til konfliktfylte samfunn?
Og hvordan skal det internasjonale humanitære samfunn tilpasse seg konfliktenes kroniske natur? Skal det fortsatt være førsteprioritet å dekke basale humanitære behov selv om denne hjelpen kanskje bare er en utsettelse, eller skal målsettingen heller være en bærekraftig utvikling?
De rene av hjertet vil si at humanitær hjelp er en menneskerettighet og at å øve vold mot denne retten er en krigsforbrytelse. Men sannheten er jo allikevel at ressursene ikke strekker til. Når vi ikke kan lindre det totale helvete – i situasjoner hvor regjeringen og hæren tar en hel befolkning som gisler og overser de mest elementære internasjonale rettsregler – bør vi da prøve å hjelpe litt ?
Finnes det situasjoner hvor det er rett å la være å gå inn? Det kan i så fall være fordi det er for farlig for hjelpearbeidernes sikkerhet, eller fordi vi ikke har tilstrekkelige ressurser, eller fordi vi rett og slett ikke forstår nok av konfliktens grunnlag til å kunne intervenere fornuftig? Etter naturkatastrofer er ikke slike spørsmål relevante, men i politiske konfliktsituasjoner er det nødvendig at det internasjonale samfunn har en gjennomtenkt strategi utover å lindre den umiddelbare nøden. Bare det at det er nødvendig å stille spørsmålet, antyder hvilket paradigmeskifte vi står foran.
I dag er det slik at bare 10 % av dem som bor i et annet land enn sitt opprinnelige hjemland, er flyktninger etter flyktningkonvensjonens definisjon. De øvrige er såkalt ”økonomiske flyktninger”. Migrasjon av overlevelsesgrunner blir sett på med skepsis og indignasjon i den rike verden. Økende global økonomisk ulikhet bidrar til å forklare inndelingen av jorden i én fredelig sone og en sone i kaos. Professor i politisk økonomi ved London School of Economics, Robert Wade, skrev nylig i The Economist: ”Spørsmålet er hvor mye mer ulik verdens inntektsfordeling kan bli før resulterende politisk instabilitet og folkeforflytning når det punkt at de direkte skader velferden for den rike verdens innbyggere. Før det punktet nås, bør vi mobilisere regjeringene, de multilaterale organisasjonene og de internasjonale ikke-statlige humanitære organisasjonene for å fastsette en mer lik inntektsdistribusjon i verden som overordnet prioritet, og ikke bare som nå: Færre mennesker i fattigdom” (17).
I en lederartikkel i Lancet , knyttet til flyktningkonvensjonens 50-årsjubileum, skriver Sally Hargreaves (18) at den fundamentale koblingen mellom helse og menneskerettigheter gir helsepersonell anledning til å spille en helt nødvendig rolle som talsmenn for flyktninger. Bruk av helse som plattform for å fremme positiv medieoppmerksomhet og politisk oppmerksomhet omkring fordrevne er essensielt: De største utfordringene er ikke sykdom og død, men likegyldighet. Og heri ligger utvilsomt den største utfordringen.