Legeforeningen på lit de parade?

Henrik Hofgaard Om forfatteren
Artikkel

I Tidsskriftet nr. 19/2001 reflekterer presidenten omkring Legeforeningens organisasjonsform og konkluderer med at den eksisterende organisasjon er sterk, og at problemer må løses internt og ikke ved omorganisering.

Sett utenfra synes store deler av Legeforeningen å ligge på lit de parade, selv om man i god hippokratisk ånd blir holdt kunstig i live.

Etter åtte år som tillitsvalgt i en spesialforening har jeg registrert at medlemmene trives godt i faget. Faget representerer en betydelig ressurs. Yrkesforeningene har dedikerte medarbeidere, men også mange gisler. Dette borger dårlig for et representativt demokrati, noe ortopediske kirurger har erfart. I Legeforeningens midte ligger spesialforeningene som en kneblet, bakbundet og ubenyttet ressurs, noe som er med på å svekke lojalitet og evnen til å stå sammen i foreningssammenheng.

Flere faglige spørsmål om ortopediutdanningen har vært fremmet for organisasjonsmessig behandling i de senere år, sist spørsmålet om å gjøre tjeneste i nevrokirurgi til en frivillig del. Dette forslaget møtte motstand i flere fora, hvilket er legitimt i et demokratisk system. Påfallende var det imidlertid at motstanden var sterkest i Overlegeforeningen, og at Overlegeforeningen ikke rådførte seg med de medlemmer dette berører, deres rådgivende organer eller forening.

Sentrale ressurser i fagmiljøet overkjøres altså uten å ha vært konsultert. Dette oppfattes på grasrota som en utålelig organisatorisk maktarroganse.

Jeg nevner denne saken for å illustrere mitt hovedpoeng: Legeforeningen er i dag i for stor grad basert på yrkesforeningene. Dette systemet appellerer til en liten politisk aktiv gruppering, mens det store gross følger taust og passivt med. Resultatet blir farseaktige landsmøter der Hordalands-benken og Yngre legers forening kappes om punktum og komma, mens flertallet saktmodig strør sand på sentralstyrets innstillinger.

Mens vi på denne måten har brukt år og ressurser på endeløse diskusjoner om parenteser i vår utdanningsmal, setter Nasjonalt råd for spesialistutdanningen i prøve en ny mal for utdanning innen ortopedi i Midt-Norge uten å spørre Overlegeforeningen, spesialitetskomiteen eller fagmiljøene.

Man har altså en organisatorisk situasjon som i teorien holder demokratiske mål, men som i praksis skårer elendig. I mellomtiden ser eksterne aktører sitt snitt til å kapre innflytelse. Alt mens medlemmenes lojalitet prøves hardt.

En organisasjonsdebatt er definitivt på sin plass. Jeg foreslår at Legeforeningen forankrer større deler av sitt engasjement der medlemmene lever, nemlig i faget.

Anbefalte artikler