Mesteren og Margarita (6, 7)
Dette er Bulgakovs hovedverk. Han begynte på romanen i 1928. I 1930 brente han utkastet, men gjenopptok arbeidet året etter. Så arbeidet han med romanen resten av sitt liv. Han omarbeidet den stadig, og den siste revisjonen skjedde knapt en måned før han døde. Bulgakov var hele tiden smertelig klar over at romanen ikke ville bli utgitt mens han levde. En forkortet og sensurert utgave ble trykt som føljetong i et tidsskrift i Moskva i 1966 – 67, mens den fullstendige teksten ble utgitt i Sovjetunionen første gang i 1973.
Mesteren og Margarita er en overdådig roman. Det var først en roman om Kristus, Pilatus og djevelen. Men det selvbiografiske stoffet presset på, og han plasserte seg selv inni romanen som forfatter av samme roman. Boken får på denne måten en spennende oppbygning, med flere plan som kommenterer hverandre. De parallelle handlingene foregår i forskjellige tidsepoker og er fortalt med ulike teknikker. Her er løssluppen satire med opptreden av overjordiske vesener side om side med etiske, filosofiske og religiøse problemstillinger. De tre verdener i romanen er knyttet sammen, oldtidens Jerusalem, nåtidens Moskva og det overjordiske, og Bulgakov lar djevelen ha den sammenbindende rollen.
I Moskva-kapitlene trekker Bulgakov frem de negative sidene ved sovjetsystemet – byråkrati, korrupsjon, valutasvindel, husnød, varemangel, engstelse for utlendinger til tross for beundring for utenlandske varer, ensretting, redsel for det hemmelige politiet. Han skriver også om de evige menneskelige svakheter – feighet, grådighet, hovmod. For å beskrive dette fører han inn Satan og hans følge, et knippe eiendommelige skikkelser. En av dem er en katt som går på to bein og røyker sigar og har både menneskelige og overnaturlige egenskaper og ferdigheter.
Allerede i romanens første kapittel spotter Bulgakov den statsautoriserte ateisme ved å la djevelen, i skikkelsen til en utenlandsk historieprofessor, Woland, med sort magi som spesialitet, blande seg inn i samtalen mellom to hjernevaskede ateister, en redaktørpamp for et sosialrealistisk litterært tidsskrift og en mislykket poet. Djevelen beviser sin egen, og Guds, eksistens ved å forutsi redaktørens snarlige og groteske død i en trafikkulykke. Dette er begynnelsen til en rekke farseaktige opptrinn, der Bulgakov med kamuflert satire blottstiller systemets rigide hykleri. Djevelen selv sitter som en tilbakelent administrator mens hans assistenter driver gjøn med moskovittene. Med svartekunst provoserer de borgerne til å vise sine dårlige egenskaper, for deretter å avsløre og latterliggjøre dem. Det blir gratis utdeling av moteklær, som forsvinner når kvinnene kommer ut på gaten, og det regner ned tirubelsedler som forvandles til verdiløse papirlapper. En tom leilighet blir plutselig en praktfull scene for et satanisk fullmåneball med giftmordere og andre forbrytere fra tidligere tider som bisarre gjester. Det overnaturlige gir disse steds- og tidsbestemte situasjonene en slags allmenngyldighet.
Parallelt med dette går fortellingen om Mesteren og Margarita. Det er en poetisk kjærlighetshistorie om forfatteren, Mesteren, og hans elskede Margarita. Mesteren skriver en roman om Pontius Pilatus og blir selvsagt motarbeidet av de toneangivende litterære kretser. Han blir deprimert, brenner sitt manuskript, reiser fra kjæresten og blir innlagt i et sinnssykehus. Margarita blir fortvilet og vil gjøre alt for å få se sin elskede igjen. Hun inngår en pakt med djevelen og går med på å være dronning ved Satans store ball. Til gjengjeld får hun løfte om å få møte Mesteren. Djevelen holder ord. Etter ballet blir Mesteren hentet fra sykehuset, og de elskende møtes. Mesteren føler seg syk og deprimert og ikke verdig Margaritas kjærlighet. Han forteller at han har brent manuskriptet sitt. Woland svarer: ”Manuskripter brenner ikke,” og en av hans hjelpere kommer frem med et uskadet manuskript.
Flettet inn i beretningen om disse hendelsene kommer fortellingen fra Jerusalem omkring Jesu død. Den blir fortalt av Woland som øyenvitne, drømt av den mislykkede poeten og nedskrevet av Mesteren. Slik binder Bulgakov sin roman sammen til et hele. Jesjua Ha-Nostri (Jesus fra Nasaret) er beskrevet som et vanlig menneske med stor åndskraft. Det viktigste i hans lære er at alle mennesker er gode, og at enhver maktutøvelse betyr vold mot mennesker. Ved hjelp av provokatøren Juda fra byen Keriat (Judas Iskariot) får ypperstepresten Kaifa arrestert Jesjua og brakt ham til prokuratoren over Judea, Pontius Pilatus, til forhør for oppvigleri. Pilatus har migrene, og under forhøret forsvinner smertene etter noen suggestive ord fra Jesjua. Dels på grunn av dette, men mest på grunn av hans filosofi, får Pilatus en anelse om Jesjuas personlighet og ønsker å frikjenne ham. Men han må rådføre seg med ypperstepresten, som er mer redd for Jesjuas åndelige opprør enn for Bar-rabbans politiske kamp. I sin feighet stadfester Pilatus motstrebende dødsdommen over Jesjua og frigir Bar-rabban (Barabbas).
Mot slutten av romanen blir Mesteren og Margarita ført av sted til en tilværelse i evig fred. På veien dit passerer de Pontius Pilatus, som har sittet på en klippe i nesten to tusen år og lengtet etter å møte Jesjua igjen og få snakket ut med ham. Margarita trygler om at han må bli satt fri, og Jesjua har gitt beskjed til Woland at dette skal skje. Mesteren kan rope til sin oppdiktede helt, Pontius Pilatus, at han er fri. Og slik slutter den egentlige romanen.
Men Bulgakov har gitt sin roman en ironisk og bitter epilog. Woland og hans følge har fullført sitt oppdrag og forlatt verden for denne gang, men intet er forandret. Riktignok snakket folk i Moskva om at det hadde skjedd underlige ting og om at onde makter hadde hjemsøkt byen. Men politiet hevdet at alt hadde en naturlig forklaring, og at det var en bande av hypnotisører og buktalere som hadde vært på ferde. Det ble tatt energiske skritt for å pågripe denne banden, men uten resultat, selv om en del mistenkelige personer ble arrestert og noen katter skutt. Egentlig ble alt som før.