Prognostiske faktorer ved spiseforstyrrelser

Ragnhild Ørstavik Om forfatteren
Artikkel

I Australia har man gjort en oppfølgingsstudie over fem år av 216 pasienter med spiseforstyrrelser (1). 95 pasienter hadde anorexia nervosa, 88 bulimia nervosa og de øvrige 37 hadde ikke-klassifiserbare spiseforstyrrelser. Samtlige var over 15 år ved inklusjonstidspunktet.

Ulike skalaer ble benyttet for å måle kliniske symptomer, psykososial mestring og kroppsoppfatning. Pasientene fikk ulik behandling; fra ingen oppfølging til polikliniske konsultasjoner og langvarige sykehusopphold. Tre av pasientene i anoreksigruppen og to av dem med andre spiseforstyrrelser døde i løpet av perioden. Etter fem år kunne man ikke stille noen diagnose hos 56 % av anoreksipasientene og 78 % av pasientene som hadde hatt bulimi. Hvor sterke symptomene var ved inklusjonstidspunktet, og hvilke kroppsoppfatninger pasientene hadde, viste seg å ha signifikant betydning for utkommet. Behandlingsformen hadde ingen signifikant betydning.

– Alvorlighetsgraden av lidelsene vil ha betydning for hvilken behandlingsform pasienten får, kommenterer Finn Skårderud ved Region for barne- og ungdomspsykiatri i Oslo. – En slik bias sleper med, selv om den forsøkes korrigert statistisk. Imidlertid vet vi at grunnlaget for å si at en behandlingsmetode er bedre enn en annen, foreløpig er lite. Enkelte studier viser at familieterapi fungerer bedre enn individuell behandling hos anorektikere som er under 18 år. Vi trenger undersøkelser med nærmere beskrivelse av behandlingens innhold og primærhelsetjenestens betydning.

– Det er flere av pasientene som ikke tilfredsstiller kravene til diagnosen etter fem år, som ikke er symptomfrie. Likevel er resultatene oppløftende, når vi tenker på den behandlingspessimismen pasienter med spiseforstyrrelser ofte møtes med, sier Skårderud.

Anbefalte artikler