Bør skolebarn få kikhostevaksine?

Synne Sandbu, Hanne Nøkleby, Oddveig Sellæg Helland, Berit Feiring, Margreta Bondevik, Folke Sundelin, Jann Storsæter Om forfatterne
Artikkel

Etter grunnvaksinasjon med tre doser i spedbarnsalder får norske barn boosterdoser med inaktivert poliovaksine (IPV) når de er 6 – 8 år og difteri-tetanus-vaksine (DT) når de er 11 – 12 år. Kikhostevaksine har hittil ikke vært tilbudt etter småbarnsalder.

Det er flere forhold som tilsier at en justering av vaksinasjonsprogrammet i skolealder bør vurderes. Studier tyder på lave nivåer av difteriantistoff hos skolebarn før boosterdosen ved 11 års alder (1). Flere årskull skolebarn med dårlig difteriimmunitet gir en viss risiko for smittespredning hvis difteri skulle dukke opp igjen her i landet.

De siste årene har det vært rapportert høy forekomst av kikhoste hos skolebarn og voksne. Epidemiologiske vurderinger under kikhosteutbruddet i 1997 – 98 viste at vaksinerte barn har god immunitet mot kikhoste frem til 2-årsalderen. Deretter avtar immuniteten gradvis, og det meldes mange tilfeller av kikhoste i skolealder (2).

Kikhostevaksinasjon av større barn ble mulig da vi fikk acellulær kikhostevaksine, som gir lite bivirkninger og derfor kan brukes i alle aldersgrupper. Fra 1998 er den gamle helcelle kikhostevaksinen erstattet med acellulær kikhostevaksine (Pa) i den kombinerte difteri-stivkrampe-kikhoste-vaksinen til spedbarn. Det er også utviklet kombinerte vaksiner mot difteri, stivkrampe, kikhoste og poliomyelitt (DTPa-IPV). Ved bruk av kombinasjonsvaksiner kan det være mulig å redusere forekomsten av kikhoste og styrke den vaksineinduserte immuniteten mot difteri hos skolebarn uten å øke antall injeksjoner.

Vi utførte en klinisk utprøvning for å få svar på følgende spørsmål:

  • – Vil skolebarn få tilfredsstillende antistoffrespons etter en enkelt boosterdose kikhostevaksine?

  • – Har acellulær kikhostevaksine samme effekt og samme bivirkningsprofil i forskjellige aldersgrupper?

  • – Vil fjerde dose DT gitt i tidlig skolealder gi tilfredsstillende immunrespons?

Materiale og metode

Studiedeltakere og studiedesign

Antistoffrespons og forekomst av bivirkninger etter vaksinasjon av skolebarn på henholdsvis sju og 11 år ble studert i to parallelle åpne, prospektive studier uten kontrollgrupper i løpet av høsten og vinteren 1998/99. Studiene ble utført i henhold til de etiske retningslinjene som er nedfelt i Helsinkideklarasjonen og var godkjent av regional komite… for medisinsk forskningsetikk i daværende helseregion 2 og av Statens legemiddelkontroll.

Deltakerne var friske barn som hadde fulgt vanlig vaksinasjonsprogram med tre doser difteri-stivkrampe-kikhoste-vaksine (DTP) i småbarnsalder. De ble rekruttert av skolehelsetjenesten ved fire barneskoler og inkludert etter skriftlig informert samtykke fra foreldrene. Eksklusjonskriteriene omfattet mer enn tre doser difteri-, stivkrampe- og/eller kikhostevaksine tidligere eller noen dose i løpet av siste to år, mistenkt eller bekreftet immunsvikttilstand og akutt febersykdom. Blodprøver ble tatt vaksinasjonsdagen og minst fire uker senere. Sjuåringene hadde med seg foreldre ved begge besøk.

Vaksinene

En dose DTPa (Infanrix ”SB”) inneholder pertussistoksoid 0,025 mg, filamentøst hemagglutinin 0,025 mg, pertactin 0,008 mg, difteritoksoid 30 IU, tetanustoksoid 40 IU og aluminium 0,5 mg. En dose DTPa-IPV (Infanrix-Polio ”SB”) inneholder i tillegg henholdsvis 40, 8 og 32 D-antigenenheter av inaktivert poliovirus type 1 (Mahoney), type 2 (MEF-1) og type 3 (Saukett). Dosen er 0,5 ml for begge vaksinene.

Sjuåringene, som etter vanlig vaksinasjonsprogram skulle ha poliovaksine, fikk én dose DTPa-IPV. 11-åringene, som etter programmet skulle ha DT, fikk én dose DTPa. Begge aldersgrupper fikk samme dosestørrelse som brukes til spedbarn. Vaksinene ble injisert intramuskulært i deltoidregionen.

Bivirkninger

Deltakerne ble observert i minst 15 minutter etter vaksinasjonen og fikk instruksjon om hvordan bivirkninger skulle rapporteres ved å fylle ut skjema (dagbok) vaksinasjonsdagen og de følgende tre døgn. De krysset av for rødhet (mm), hevelse (mm) og ømhet på stikkstedet, feber (˚C), kvalme, hodepine og generell følelse av uvelhet. Ved neste besøk etter 4 – 8 uker gjennomgikk helsesøster dagboken og spurte etter utfyllende opplysninger hvis nødvendig.

Prøvetaking og analysemetoder

Til antistoffbestemmelse ble 5 ml venøst blod tatt på Vacutainer (Becton Dickinson) vaksinasjonsdagen og 28 – 56 dager senere. Serum ble oppbevart ved −20 ˚C inntil samlet forsendelse på tørris til analyse ved M. E. Pichicheros laboratorium, University of Rochester Medical Center, USA.

Difteri- og tetanusantistofftiter ble målt med standardisert ELISA-teknikk og angitt i internasjonale enheter (IE). Laveste påvisbare verdi i analysene ble satt til 0,1 IE/ml, som korrelerer med beskyttelse (3, 4).

Antistoff mot kikhosteantigenene pertussistoksin (PT), filamentøst hemagglutinin (FHA) og pertactin (PRN) ble bestemt ved ELISA-teknikk og angitt i ELISA-enheter (EL.U). Ønskelig nivå for hvert av kikhosteantistoffene ble satt til 5 EL.U/ml, som er deteksjonsgrensen for den anvendte teknikken. Vaksinerespons ble definert som konvertering fra seronegativ til seropositiv eller minst dobling av antistofftiter.

Nøytraliserende antistoff mot poliovirus type 1, 2 og 3 ble bestemt ved mikronøytraliseringstest. Titer er den inverse verdi av høyeste fortynning med hemning. For hver av de tre poliovirustypene ansees nøytraliserende antistofftiter på 8 som beskyttende (5).

Immunogeniteten ble evaluert ved å måle antistoffene mot hvert vaksineantigen før og etter vaksinasjon, beregne andel barn med beskyttende antistoffnivå etter vaksinasjon og beregne geometrisk gjennomsnittstiter. Statistiske analyser ble utført med SPSS, utgave 9.0.

Med minst 75 deltakere i hver gruppe har studien statistisk styrke til å si med 95 % sikkerhet om 90 % vil oppnå beskyttende antistoffnivå mot henholdsvis difteri, tetanus og poliomyelitt etter vaksinasjon. Samtidig gir den oversikt over forekomsten av vanlige bivirkninger.

Resultater

97 % av sjuåringene (født 1991) og alle de inkluderte 11-åringene (født 1987) fullførte studien (fig 1). Begge gruppene hadde en liten overvekt av jenter (68 av 124 sjuåringer og 50 av 83 11-åringer). Ifølge protokollen skulle 2. blodprøve tas 28 – 56 dager etter vaksinasjon. Fem av sjuåringene tok 2. blodprøve for sent (59 – 60 dager etter vaksinasjon), derfor ble de ikke tatt med i den statistiske analysen av serumantistoffer. Ingen trakk seg fra studien pga. bivirkninger.

Figur 1  Flytskjema for studiene av boosterdose DTPa-IPV til sjuåringer og DTPa til 11-åringer

Difteri- og tetanusantistoffer

Knapt halvparten av deltakerne i hver gruppe hadde difteriantistoff 0,1 IE/ml før boosterdosen. Etter vaksinasjon var det bare to barn som hadde difteriantistofftiter< 1,0 IE/ml (tab 1, fig 2 (6)).

Figur 2  Kumulativ fordeling av difteriantistofftiter hos sjuåringer og 11-åringer før og etter boosterdose. Invers kumulativ fordelingskurve (6) for difteriantistofftiter i serum før og 4 – 8 uker etter boosterdose for hver av aldersguppene. Sjuåringene (n = 119) fikk en dose DTPa-IPV og 11-åringene (n = 83) fikk en dose DTPa

Tabell 1  Difteri- og tetanusantistofftiter før og 4 – 8 uker etter boosterdose for sjuåringer og 11-åringer. Andel seropositive (%) med 95 % konfidensintervall (KI) og geometrisk gjennomsnittstiter med 95 % konfidensintervall

Sjuåringer

11-åringer

Titer 0,1 IE/ml

Titer 0,1 IE/ml

Antistoff

Tid

N

n

% (KI)

Geometrisk gjennomsnittstiter (IE/ml) (KI)

N

n

% (KI)

Geometrisk gjennomsnittstiter (IE/ml) (KI)

Difteri

Før

119

 53

44,5 (35,5 – 53,8) 

0,097  (0,083 – 113)  

83

37

44,6 (33,7 – 55,9) 

 0,087  (0,075 – 0,101) 

Etter

119

119

 100 (96,8 – 100,0)

5,762  (4,841 – 6,860)

83

83

 100 (95,7 – 100,0)

 8,343  (6,727 – 12,729)

Tetanus

Før

119

118

99,2 (96,0 – 100,0)

0,796  (0,663 – 0,956)

83

67

80,7 (70,6 – 88,6) 

 0,184  (0,150 – 0,220) 

Etter

119

119

 100 (96,8 – 100,0)

18,651 (16,577 – 20,985)

83

83

 100 (95,7 – 100,0)

22,044 (18,247 – 26,638)

De fleste hadde godt beskyttende tetanusantistoffnivå før vaksinasjon, men 11-åringene hadde som gruppe litt lavere antistofftitre enn sjuåringene (tab 1). Etter vaksinasjon hadde alle deltakerne titer 1,0 IE/ml, og over 80 % av deltakerne i begge grupper hadde høye antistofftitre på 10 IE/ml.

Kikhosteantistoffer

87,5 % av sjuåringene og 58 % av 11-åringene manglet påvisbart PT-antistoff før boosterdosen. Vaksineresponsen var meget god (tab 2). Hos sjuåringene steg geometrisk gjennomsnittstiter mer enn 20 ganger for alle de tre kikhosteantistoffene, og 11-åringene hadde nesten like høy titerstigning (fig 3). Etter vaksinasjon hadde alle deltakerne PT-, FHA- og PRN-antistoffer 5 EL.U/ml, unntatt to sjuåringer som manglet påvisbart PT-antistoff. Både før og etter vaksinasjon var alle kikhosteantistoffene høyere hos 11-åringene enn hos sjuåringene.

Figur 3  Kumulativ fordeling av kikhosteantistofftiter hos sjuåringer og 11-åringer før og etter boosterdose. Inverse kumulative fordelingskurver (6) for serumantistofftiter mot pertussistoksin, pertactin og filamentøst hemagglutinin før og 4 – 8 uker etter boosterdose. Sjuåringene (n = 119) fikk en dose DTPa-IPV og 11-åringene (n = 83) fikk en dose DTPa. EL.U = ELISA-enheter

Tabell 2  Kikhosteantistoffer før og 4 – 8 uker etter boosterdose for sjuåringer og 11-åringer. Andel seropositive (%) med 95 % konfidensintervall (KI) og geometrisk gjennomsnittstiter med 95 % konfidensintervall for antistoff mot de tre kikhosteantigenene pertussistoksin, filamentøst hemagglutinin og pertactin

Sjuåringer

11-åringer

Titer 5 EL.U¹/ml

Titer 5 EL.U¹/ml

Antistoff

Tid

N

n

% (KI)

Geometrisk gjennomsnittstiter (EL.U¹/ml) (KI)

N

n

% (KI)

Geometrisk gjennomsnittstiter (EL.U¹/ml) (KI)

Pertussis

Før

119

 15

12,6  (7,3 – 19,9) 

  3,1    (2,7 – 3,5)  

83

35

42,2 (31,4 – 53,5)

5,9 (4,5 – 7,7)

toksin

Etter

119

117

98,3 (93,3 – 100,0)

 52,1  (43,8 – 61,9) 

83

83

  100 (95,7 – 100,0)

123,7 (98,4 – 155,3)

Filamentøst

Før

119

 97

81,5 (73,5 – 88,1) 

 14,4  (11,8 – 17,7) 

83

75

90,4 (81,9 – 95,8)

22,9 (17,6 – 29,9)

hemagglutinin

Etter

119

119

 100 (96,8 – 100,0)

318,1 (279,3 – 362,4)

83

83

  100 (95,7 – 100,0)

592,2 (493,4 – 711,0)

Pertactin

Før

119

100

84,0 (76,1 – 90,1) 

 13,7  (11,2 – 16,6) 

83

81

97,6 (91,6 – 99,7)

35,2 (27,1 – 45,8)

Etter

119

119

 100 (96,8 – 100,0)

407,3 (330,8 – 501,5)

83

83

  100 (95,7 – 100,0)

1 291,2 (1 060,0 – 1 572,9)

ELISA-enheter

Polioantistoffer

De fleste sjuåringene hadde beskyttende nivå av polioantistoffer før vaksinasjon (tab 3). Bare ni av dem (hvorav sju er inkludert i immunogenitetsanalysen) hadde antistofftiter under 8. Etter vaksinedosen hadde alle beskyttende antistofftiter.

Tabell 3  Antistoffer mot poliovirus hos sjuåringer før og 4 – 8 uker etter boosterdose. Andel seropositive (%) og geometrisk gjennomsnittstiter med 95 % konfidensintervall (KI)

Titer 8

Antistoff mot

Tid

N

n

% (KI)

Geometrisk gjennomsnittstiter (KI)

Poliovirus type 1

Før

119

119

100 (96,8 – 100,0)

73,5 (63,2 – 85,4)

Etter

119

119

100 (96,8 – 100,0)

1 423,0 (1 228,9 – 1 647,8)

Poliovirus type 2¹

Før

119

119

100 (96,8 – 100,0)

91,9 (78,4 – 107,8)

Etter

118

118

100 (96,8 – 100,0)

1 614,4 (1 392,5 – 1 871,1)

Poliovirus type 3

Før

119

112

94,1 (88,2 – 97,4)  

75,1 (59,8 – 94,4)

Etter

119

119

100 (96,8 – 100,0)

1 822,6 (1 505,9 – 2 206,0)

  • Data mangler for én deltaker

Bivirkninger

103 (83 %) av de 124 sjuåringene rapporterte bivirkninger med sannsynlig eller mistenkt årsakssammenheng til vaksinen (72 bare lokale, to bare generelle, 29 både lokale og generelle). 81 (98 %) av 11-åringene meldte bivirkninger (42 bare lokale, 39 både lokale og generelle).

Den vanligste bivirkningen var ømhet ved injeksjonsstedet, rapportert hos 81 % av sjuåringene og alle unntatt to av 11-åringene. Men bare henholdsvis åtte og 12 angav at reaksjonen begrenset normal aktivitet (”sterk ømhet”) (tab 4). Fire sjuåringer og sju av 11-åringene rapporterte generelle symptomer som begrenset normal aktivitet (tab 5). Ingen alvorlige hendelser ble registrert i løpet av observasjonsperioden på 30 dager.

Tabell 4  Rapportert forekomst av lokalreaksjoner de første tre døgn etter en boosterdose DTPa-IPV for sjuåringer og DTPa for 11-åringer. Antall barn (%) med hvert av de lokale symptomene og sterke symptomer, og antall barn (%) med noen lokalreaksjon og sterk lokalreaksjon. Noen barn hadde mer enn ett symptom

Sjuåringer (n = 124)

11-åringer (n = 83)

Symptom

Antall

(%)

Antall

(%)

Rødhet

27

(22)

29

(35)

Rødhet> 20 mm

10

 (8)

16

(19)

Hevelse

24

(19)

32

(39)

Hevelse> 20 mm

12

(10)

20

(24)

Ømhet

100 

(81)

81

(98)

Sterk ømhet¹

 8

 (7)

12

(15)

Noen lokalreaksjon

101 

(82)

81

(98)

Derav sterke symptomer

21

(17)

32

(39)

  • Ømhet som hemmer vanlig aktivitet

Tabell 5  Rapportert forekomst av systemiske bivirkninger (antall symptomer) de første tre døgn etter en boosterdose DTPa-IPV for sjuåringer og DTPa for 11-åringer. Antall barn (%) med hvert av de systemiske symptomene og sterke symptomer (=symptomer som hemmer vanlig aktivitet), og antall barn (%) med noe systemisk symptom og sterke symptomer. Noen barn hadde mer enn ett symptom

Sjuåringer (n = 124)

11-åringer (n = 83)

Symptom

Antall

(%)

Antall

(%)

Kvalme

11

 (9)

22

(27)

Sterk kvalme

 0

 (0)

 2

 (2)

Hodepine

18

(15)

32

(39)

Sterk hodepine

 0

 (0)

 1

 (1)

Uvelfølelse

27

(22)

26

(31)

Sterk uvelfølelse

 3

 (2)

 4

 (5)

Feber

20

(16)

 2

 (2)

Feber> 39 ˚C

 3

 (2)

 0

 (0)

Noen generelle symptomer

31

(25)

39

(47)

Derav sterke symptomer

 4

 (3)

 7

 (8)

Diskusjon

I det norske barnevaksinasjonsprogrammet gis difteri-stivkrampe-kikhoste-vaksine (DTP) og inaktivert poliovaksine (IPV) når barnet er tre, fem og ca. 12 måneder. Fjerde dose IPV gis ved 6 – 8 års alder og fjerde dose DT (difteri-tetanus-vaksine) gis ved 11 års alder. Det har ikke vært aktuelt å gi boosterdoser av kikhostevaksine så lenge tilbudet var helcellevaksine, som pga. bivirkninger i form av feber og lokalreaksjoner ikke anbefales til personer over 5 – 6 år. Acellulær kikhostevaksine, som nå brukes til spedbarn, gir lite bivirkninger og kan brukes i alle aldre. Den er allerede tatt i bruk til skolebarnsvaksinasjon bl.a. i Frankrike. Men Frankrikes vaksinasjonsprogram for småbarn er annerledes enn vårt, så forholdene er ikke direkte sammenliknbare. Bare fem andre land har program likt det norske med tre doser i småbarnsalder.

Immunitet mot difteri og tetanus

Antistoffnivået mot difteri og tetanus kan måles med forholdsvis enkle rutinemetoder og er surrogatmål for beskyttelse. Andre viktige faktorer for beskyttelse er immunologisk hukommelse, cellemediert immunitet og vaksinasjonsdekning i befolkningen. Begge sykdommene forekommer i sjeldne tilfeller hos personer med såkalt beskyttende antistofftiter (7, 8), muligens fordi ikke alle antistoffer er toksinnøytraliserende (9). Men erfaring viser at risikoen for utbrudd av difteri er svært liten når 80 – 90 % av barn og ungdom har antistoffer på beskyttende nivå. Både tetanus- og difteriantistofftiter på 0,01 IE/ml ansees som kortvarig beskyttende, mens titer over 0,1 IE/ml vanligvis oppfattes som langvarig beskyttende. Det er dårlig korrelasjon mellom in vivo-nøytraliseringstester og ELISA for verdier under 0,1 IE/ml (3, 4). Derfor ble nedre grense satt til 0,1 IE/ml i våre studier. Alle deltakerne i begge aldersgrupper responderte godt på vaksinen og hadde høye antistoffnivåer 4 – 8 uker etter vaksinasjon.

Før boostervaksinasjon hadde bare 45 % av deltakerne difteriantistoffer på minst 0,1 IE/ml (tab 2). Omtrent samme lave nivå er nylig funnet hos norske barn i samme aldersgrupper i en seroepidemiologisk studie (1). Noen studier har overraskende vist en kjønnsforskjell med høyere difteriantistoffnivåer hos gutter enn hos jenter (1, 10). I vår studie var det en slik tendens hos sjuåringene 4 – 8 uker etter vaksinasjon, men ikke hos 11-åringene. Som ventet hadde begge gruppene høye nivåer av tetanusantistoff både før og etter vaksinedosen.

Våre funn indikerer at en del barn har for dårlig beskyttelse mot difteri i en periode på flere år før de får boosterdose i 11 års alder. Under difteriepidemien i Russland tidlig i 1990-årene var det høy sykelighet i disse aldersgruppene (11). Med den gunstige epidemiologiske situasjonen vi har i Norge, er en periode med dårlig vaksineimmunitet lite risikabelt. Men også i vår del av verden introduseres difterismitte fra tid til annen, senest med ett dødsfall og ett alvorlig tilfelle i København i desember 1998.

Hvis fjerde dose DT flyttes til tidlig skolealder, kan det vurderes å gi femte dose DT sammen med nåværende femte dose inaktivert poliovaksine før utgangen av ungdomsskolen ca. ti år senere. Da vil den vaksineinduserte beskyttelsen mot difteri og stivkrampe vare langt opp i voksen alder.

Kikhosteimmunitet

Kikhosteimmunitet er vanskelig å vurdere fordi det ikke har vært mulig å finne noen klar korrelasjon mellom antistoffnivå og beskyttelse (12). Men det er enighet om at høye antistoffnivåer mot pertussistoksin og pertactin indikerer god beskyttelse. Det var størst andel av sjuåringene som manglet påvisbare kikhosteantistoffer før boosterdosen. Forskjellen er tydeligst for pertussistoksinantistoff, som manglet hos 87 % av sjuåringene og hos 58 % av 11-åringene (tab 2, fig 3). Også antistoffnivåene mot filamentøst hemagglutinin og pertactin var høyere hos 11-åringer enn hos sjuåringer før boosterdosen. Dette kan tyde på at sirkulasjon av kikhostebakterier gir naturlig boostring blant norske skolebarn. Det passer også godt med det vi så under kikhosteepidemien i 1997 – 98, da en stor del av meldingene om kikhoste gjaldt barn i tidlig skolealder. Skolebarn kan smitte sine yngre søsken, hvorav noen vil være uvaksinerte spedbarn.

Vaksinen viste seg effektiv, idet nesten alle deltakerne hadde serokonvertert og de fleste hadde høye kikhosteantistofftitre 4 – 8 uker etter vaksinasjon (tab 2, fig. 3). På den bakgrunn vil vi vente at forekomsten av kikhoste hos skolebarn går ned hvis en boosterdose kikhostevaksine innføres i skolevakinasjonsprogrammet. Hvis det i neste omgang fører til redusert smittespredning til spedbarn, vil en boosterdose kikhostevaksine i skolealder gi positive effekter som langt overgår beskyttelsen for den som vaksineres.

Bivirkninger

Alle de rapporterte bivirkningene var kortvarige og ingen var alvorlige. Siden det ikke var inkludert noen kontrollgruppe som ble vaksinert etter vanlig program, mangler informasjon om hvorvidt DTPa er mer reaktogen enn DT hos norske skolebarn. Andre studier gir ikke mistanke om det. Samme forekomst av bivirkninger etter vaksinasjon med DT og DTPa er funnet både hos spedbarn (13, 14) og hos skolebarn (15, 16).

Det var overraskende å finne betydelig høyere forekomst av både lokale og generelle bivirkninger hos 11-åringene enn hos sjuåringene. Det tyder på at risikoen for bivirkninger ved DTPa-vaksinasjon er uavhengig av om vaksinen er blandet med poliovaksine. Tendensen til lokalreaksjoner pleier øke med antall doser DT, men avta med økende intervall siden forrige dose. Intervallet fra tredje dose DTP var kortest for sjuåringene. Det kan tenkes at observante og samvittighetsfulle 11-åringer har rapportert mer fullstendig enn sjuåringene, som var avhengige av foreldrenes hjelp til å rapportere. Men det kan ikke utelukkes at større barn faktisk reagerer kraftigere på vaksine. Også etter vaksinasjon mot meslinger, kusma og røde hunder (MMR-vaksine) er det funnet høyere forekomst av bivirkninger ved vaksinasjon i 10 – 12 års alder sammenliknet med vaksinasjon ved 4 – 5 års alder (17).

Det er klart at eventuelle alvorlige vaksinereaksjoner opptrer så sjelden at de ikke kan oppdages i en så liten studie. Imidlertid ble acelluære kikhostevaksiner gitt til omkring 50 000 barn i kliniske studier før vaksinene fikk markedsføringstillatelse. Nærmere 50 millioner doser av den DTPa-vaksinen vi har studert er til nå brukt i vaksinasjonsprogram for spedbarn og småbarn, uten at det er funnet holdepunkter for at vaksinen gir alvorlige reaksjoner. Det er ingen grunn til at det skulle være annerledes for de aldersgruppene vi har sett på her.

Konklusjon

Våre resultater bekrefter at mange norske barn i de første skoleårene mangler beskyttende antistoffer mot kikhoste og difteri. Vaksinene i studien gav god immunrespons. Etter en fjerde vaksinedose i skolealder fikk alle beskyttende nivå av antistoff mot difteri, tetanus og de tre poliovirustypene. Barna fikk også høyt og sannsynlig beskyttende antistoffnivå mot de tre kikhosteantigenene i vaksinen.

Hvis inaktivert poliovaksine suppleres med DT og kikhostevaksine ved 6 – 8 års alder, er det grunn til å tro at de fleste norske barn vil ha beskyttende antistoffnivå mot difteri og kikhoste gjennom hele oppveksten, og at forekomsten av kikhoste blant barn vil gå ned. Forekomsten av uønskede hendelser etter vaksinasjon i de to aldersgruppene indikerer også at vaksinasjon i tidlig skolealder kan være mest hensiktsmessig. Denne studien gir ikke svar på om det også vil være behov for en boosterdose i tenåringsalderen.

Det må bemerkes at alle studiedeltakerne var grunnvaksinert med tre doser kombinert difteri, stivkrampe og helcelle kikhoste-vaksine. For å vurdere bruken av DTPa som boosterdose til barn som er grunnvaksinert med tre doser DTPa i småbarnsalder, trengs også data for immunogenitet og bivirkningsforekomst for den kombinasjonen. Slike studier planlegges gjennomført i Sverige.

Vi takker helsesøstrene Tove Gudbrandsen, Torunn Stenstad, Barbro Foss og Marit Myhre som informerte, inkluderte, vaksinerte og fulgte opp deltakerne. Lennart Gustafsson takkes for arbeidet med de statistiske analysene. Vi vil også takke alle skoleelevene som var deltakere i studiene, og deres foreldre. Studiene ble delvis finansiert av SmithKline Beecham.

Anbefalte artikler