Kontakten med jernverkene
Hans Möller kjente godt til Fritzøe jernverk, det kanskje betydeligste industriforetak i Danmark-Norge. Kongen i København kunne overhodet ikke føre krig uten de norske jernverker og deres kanonproduksjon. Energiproblemet kunne den gang bare løses ved trekullproduksjon innover i skogene. I volum trengtes omtrent ti ganger så meget trekull som jern, så det var en intens virksomhet i lange dager og kalde netter. Prisen i form av tallrike dødsfall var der i uhyggelig grad.
Det er dramatiske beretninger vi møter. Tre arbeidsmenn hadde tent seg et bål i sin såkalte køjre eller hytte, og så lagt seg til å sove. Den drepende kulldamp førte til døsighet og så til besvimelse. Ilden brente ned hytta, og de tre ble funnet døde. Dette var ett eksempel av mange.
En mann hadde tråkket oppå milen, gått igjennom og var blitt så forbrent at han døde. Flere hadde spurt leger til råds for å forhindre liknende katastrofer. En mann i Laurvigs (Larvik) grevskap, med det store jernverket, sa at han alltid følte seg svimmel etter å ha sovet i milehytta. Hva verre var, en gang hadde en medhjelper dødd. Folk som var kommet til, hadde slept dem begge ut. Selv hadde han kommet seg igjen ute i frisk luft. Han trodde, fortalte han legen, at det måtte være gift i kullene, og ”mistænkte slet ikke Kuldampen derfor”.
Så gjaldt det å advare kullbrennerne. De leste ikke fagtidsskrifter, derfor ble geistligheten og de overordnede ved verket mobilisert. Det skjedde da også fra prekestolen eller på kirkebakken, datidens måte å kunngjøre på. En plakat der hvor kullene ble levert, kunne også gjøre nytte blant dem som kunne lese. Så måtte reglene bankes inn. Det var 11 punkter. Her gjengis noen, en del forkortet:
Først måtte kullbrennerne læres opp til å vite at røyken var giftig og drepende, særlig om det, som ofte i milene, manglet utgang eller skorstein. Risikoen for å bli oppbrent eller kvalt var der. Her gjaldt det, når milen var tent, å holde hodet mest mulig utenfor røyken og sørge for at den blåste forbi. Iallfall måtte kullbrenneren stadig gå ut i frisk luft og overlate arbeidet til medhjelperen. Dette var viktig når det var nødvendig å være nær eller bevege seg oppe på milen. Skulle man føle svimmelhet eller kvalme, ja så gjaldt det å handle raskt, vekk fra milen og ut i frisk luft.
Videre måtte medhjelperen for å hjelpe en skadet dyppe et klede ofte i rent vann og holde ham for nesen ”og give ham noget deraf i Munden. Lade ham drikke nogle Mundfulde af sin syrlige Blande (Vand blandet med suur Melk). Dyppe et Klæde i den, og lade ham drage sin Aande igjennom det og om Blande ej haves, da reent Vand. Vaske ham over Ansigtet og Panden med koldt Vand eller Blande . . .”.
Etter å ha gitt råd om andre forholdsregler, blant annet for kvalme, heter det: ”Den dag begive han sig ej mere i Milens Røg og Damp, og derefter med stor Forsigtighet . . .”
Dersom det ikke nytter med en slik aktuell hjelp, må vedkommende bringes hjem. Det er særlig viktig at han omsorgsfullt plasseres i sleden, og så hjemme blir lagt i et kjølig og romslig værelse, helst midt i stuen. Dette siste var langt fra noen selvfølge med datidens kummerlige boligforhold hos småfolk.
Hurtigst måtte det tilkalles lege eller feltskjærer. Likevel var det viktig straks å sette i verk enkelte tiltak som bøndene selv kunne klare. Dette gjaldt ikke minst kostholdet.
”Begynder den i Dvale liggende kjendeligere at drage Aande, og kan svælge, da give man ham i begyndelsen noget styrkende, saasom lidet Brændeviin blandet med Vand eller Melk, Ölost-Valde, noget godt Öl, Öl-Meelvelling, Bygsuppe med Viin i, hvor det kan haves, enten fra Byen, eller Stedets Præst, og dermed fortfare indtil han kommer til Kræfter igjen . . .”
Denne artikkelen er i det hele beregnet på allmennheten, ikke på fagutdannede leger. Forfatteren kjente imidlertid kullbrennermiljøet i detalj fra sin praksis, og har mange gode råd å gi. Blant annet forundrer han seg over at mennene går opp på milen med lær- eller skinnstøvler, da det må være bedre med ski eller truger, og ”kunde derved undgaae den ellers muelige, smerteligste død”.
Uansett danner denne artikkelen i den tidligste fase av norsk fagpresse, forståelig skrevet, et eksempel på hvor viktig denne litterære sjanger kunne være. Den gav råd og veiledning som må ha reddet livet til mange som drev med milebrenning, energifaktoren i viktige epoker av vår historie.