Krisetelefonen til Kirkens SOS i Norge

Jan ¯ystein Berle Om forfatteren
Artikkel

Forskjellige tiltak for mennesker i følelsesmessig krise er blitt utviklet i de senere år. Krisetelefoner basert på innsats fra frivillige medarbeidere er blant disse (1). I Norge drives den eldste av Kirkens SOS, med 33 fast ansatte og 1 200 frivillige. Målsettingen med tjenesten er å forebygge selvmord. Antall henvendelser har økt fra 30 704 i 1984 til 125 000 i 1997 (fig 1). Flere telefontjenester av liknende karakter er etablert i perioden. Kirkens nattjeneste/Kirkens SOS har vel 40 års erfaringsgrunnlag med krisetelefoner (1, 2). Hos Samaritans skal alle samtaler inneholde spørsmål om suicidalitet (3). Dette er ikke praksis hos Kirkens SOS i Norge. De opplysningene som er gitt, og som kan identifisere vedkommende, vil imidlertid bli brukt for å redde innringerens liv. Innringer gjøres oppmerksom på hvilke tiltak som settes i verk.

Figur 1  Antall årlige henvendelser til Kirkens SOS i tidsrommet 1984 – 97

Metode

Helt fra SOS-tjenesten ble reorganisert i 1974 har data om innringer vært systematisk registrert av de frivillige medarbeiderne i samsvar med Datatilsynets regelverk, fra 1992 er dette gjort mer omfattende.

Resultater

Telefonhenvendelser til Kirkens SOS i 1997 er listet i tabell 1. Menn ringer til Kirkens SOS nesten like hyppig som kvinner. Ensomhet er tema hos 55 % av de eldste, men også hos 29 % av innringerne under 30 år.

Tabell 1  Registrering av problemkategori relatert til innringers kjønn og alder for henvendelsene til Kirkens SOS i 1997

Totalt

Kvinner

Menn

Under 30 år

30 – 49 år

50 – 69 år

70 år og eldre

Antall henvendelser

125 000

Antall tause henvendelser

 37 485

Antall registrerte samtaler¹

 87 515

47 021

38 532

Registrerte samtaler, alder oppgitt²

5 559

14 537

10 616

4 465

Prosentandel av gruppe³

    55

    45

   16

    41

    30

   13

Prosentandel av befolkning (>15 år)⁴

    51

    49

   26

    36

    24

   15

Ensomhet (%)³

     35

    34

    37

   29

    38

    41

   55

Eksistensielle spørsmål (%)³

     17

    17

    16

   11

    15

    19

   19

Psykiske problemer (%)³

     41

    45

    36

   36

    46

    47

   26

Selvmordsproblematikk (%)³

      6

     6

     6

   11

     9

     6

    2

Fysiske problemer (%)³

     13

    16

    11

    8

    14

    19

   31

Seksuelle problemer (%)³

      9

     4

    12

   30

    12

     5

   0,4

Rus (%)³

      7

     4

    12

    6

    14

     8

   1,3

Sorg/tap (%)³

      4

     5

     3

    4

     6

     6

    4

Vold (%)³

      3

     4

     1

    4

     3

     2

    2

Økonomiske problemer (%)³

      2

     2

     2

    2

     3

     3

    0

Partner (%)³

     11

    10

    12

   14

    18

    10

   1,5

  • Opplysninger om kjønn mangler for 1 962 (2 %)

  • Opplysninger om alder mangler for 52 338 (60 %)

  • Prosentandel regnet av antall registrerte samtaler

  • NOS befolkningsstatistikk 1997. Hefte II

De færreste samtalene (12 %) er over 45 minutter, 56 % av samtalene varer inntil et kvarter. Selvmordsrisikoen ble vurdert som middels alvorlig hos 667 kvinnelige og 414 mannlige innringere, og som alvorlig hos 359 kvinnelige og 145 mannlige innringere. Hjelp ble tilkalt for 118 av henvendelsene fra kvinner og 72 av henvendelsene fra menn. For 375 av henvendelsene fra kvinner og 135 av henvendelsene fra menn ble hjelp avvist ved at innringer nektet å motta hjelp og heller ikke oppgav identitet slik at hjelp kunne tilkalles. For henvendelsene der selvmord var tema i samtalen, ble også andre problemområder tatt opp (tab 2).

Tabell 2  Registrering av problemområder tatt opp i samtalene for henvendelsene til Kirkens SOS i 1997 der selvmord var tema. Flere problemområder kan være registrert (n = 5 281)

Problemområder

Prosentandel avhenvendelsene

Psykiske problemer

63

Ensomhet

33

Partner

25

Rus

23

Seksuelle problemer

20

Eksistensielle spørsmål

19

Sorg/tap

17

Fysiske problemer

14

Vold

14

Økonomiske problemer

 7

Diskusjon

Registreringen er et biprodukt av samtalen og er ikke gjort av fagfolk eller etter strenge vitenskapelige kriterier. Resultatene må sees i lys av dette. Høy grad av vitenskapelighet er ikke tilstrebet. Skjemaet for registrering er ikke validert, kategoriene heller ikke detaljert definert. En studie med høyt presisjonsnivå basert på anonyme innringere til en krisetelefontjeneste er vanskelig å tenke seg. Man bygger på antakelser ved nedtegning, og disse kan være uriktige og er ikke kontrollert av andre. Opplysningene som gis, kan bære preg av at innringeren er emosjonelt ute av balanse. Registeringen kan også påvirkes av at ”storforbrukere” av krisetelefontjenesten telles flere ganger. Andelen tause henvendelser er betydelig, og det betyr at for mange henvendelser vet vi ikke noe om innringer. Datamaterialet representerer, til tross for vitenskapelige svakheter, et innsyn i tanker og subjektive opplevelser hos mennesker i emosjonell krise.

Innringere under 30 år er underrepresentert i materialet, mens mennesker i alderen 30 – 69 år benytter tjenesten hyppigst. I undersøkelser der man har fokusert spesielt på alvorlige tap og på konflikter i nære relasjoner, finner man en overrepresentasjon av mennesker som lever i parforhold eller med barn, av middelaldrende og av kvinner (4). I dette materialet angis fysiske problemer hyppigere ved økende alder, mens temaene sorg og tap, vold og eksistensielle spørsmål opptar unge i omtrent samme grad som eldre. Andre studier viser at psykososiale problemer opptrer hyppigst hos middelaldrende (5, 6). Problemer i forhold til partner nevnes hyppigst i aldersgruppen 30 – 49 år. Seksuelle problemer relatert til seksuell legning er ikke skilt ut som egen gruppe. Økonomiske problemer drøftes i mindre grad av eldre. Det er noe overraskende at menn henvender seg til denne tjenesten nesten like ofte som kvinner, siden menn har høyere terskel for å søke hjelp (4). Her kan vi få en gruppe med høy terskel for hjelpesøkende aktivitet i tale! Suicid forekommer hyppigere hos menn enn hos kvinner (7 – 9).

Temaet selvmord tas opp i 11 % av samtalene med de yngste, men bare i 2 % av samtalene med innringere over 70 år. Yngre mennesker deler kanskje lettere slike tanker med andre enn eldre gjør. Medarbeider i Kirkens SOS har vurdert selvmordsrisiko samt hvilke forventninger de antok innringer hadde til samtalen. I materialet vurderes selvmordsrisikoen hyppigere som alvorlig hos yngre og hyppigere som fraværende hos de eldste. Hele 85 % av henvendelsene kom på natte- eller kveldstid, altså utenom helsevesenets vanlige kontortid. Hvilke forventninger har innringer? Medarbeiders subjektive vurdering gir en pekepinn (tab 3).

Tabell 3  Medarbeiders vurdering av innringers forventning til samtalene for henvendelsene til Kirkens SOS i 1997 der selvmord var tema. Kun ett alternativ velges. Oppgitt som prosentandel i tabell

Kvinner (n = 2 378)

Menn (n = 1 964)

Følelsesmessig avlastning

54

48

Støtte/oppmuntring

18

18

Problemavklaring

11

13

Vennskap, nærhet, fortrolighet

4,4

4,7

Slå av en prat

3,6

7,2

Henvisning til andre tilbud

3,2

2,0

Forbønn

3,0

1,8

Livs- og trosorientering

1,6

2,1

Utprøvning

1,2

3,8

Av 125 000 henvendelser til krisetelefonen i 1997 var det 37 485 tause. Hva disse tause henvendelsene representerer, kan vi bare gjette. Én terskel er å slå nummeret til en krisetelefon, en høyere er å våge å si noe, komme frem med det en har på hjertet. Kanskje kan det noen ganger være nok å oppleve at en annen snakker til deg, at den andre vil ha kontakt med deg over telefonen? For flere vil dette være en emosjonell bekreftelse på at man ikke er alene. Enkelte ”tause samtaler” kan være teknisk svikt i telefonsystemet.

Økningen i antall henvendelser har sammensatte forklaringer. SOS-tjenesten er gjort mer tilgjengelig ved markedsføring og kapasitetsøkning. Befolkningen er også blitt mer vant til å bruke og meddele seg over telefon i mange sammenhenger.

Mange unge forteller at de mangler ”skikkelige voksne” å snakke med. Kirkens SOS startet en ungdomskampanje i desember 1997 for å gjøre tjenesten mer kjent for ungdom. Man ville være holdningsskapende: ”Snakk med noen når livet er som verst.” Kampanjen bestod av flere tiltak: annonser i dagspresse, blader og fagpresse, plakater, bussreklame, postkort og ølbrikker samt opplæringstiltak for medarbeiderne.

Kirkens SOS’ styrke er uavhengighet av det offentlige tjenestetilbudet. Som del av et ”system” vil den kunne bli identifisert med dette, og noe av hensikten ville falle bort. Henvendelsene til Kirkens SOS kan kanskje være barometer på hvor godt eller dårlig deler av helse- og sosialvesenet fungerer, spesielt det psykiske helsevern.

Jeg takker Øystein Glosli og Kari Knutsen ved Landsssekretariatet i Kirkens SOS i Oslo for praktisk hjelp og gode råd ved utarbeidelsen av dette manuskriptet.

Anbefalte artikler