Pasienten og lægen
I Braatøys overlegetid ved Ullevål sykehus fant han sykehuspsykiatrien sterkt utilfredsstillende, vesentlig på grunn av byråkratisering og upersonliggjøring av psykiatrien. Han skrev da Pasienten og lægen , en kritikk av nye tendenser i sykehusvesenet. Boken tar for seg «den somatiske medisins dominerende triumf», som preget medisinalvesenet, hvor problematisk det helt nødvendige personlige forholdet mellom pasient og lege kunne være i en institusjon. Han skriver at «den gode lege er blitt en lus mellom to fjell; det teknologiske og det byråkratiske». Mange hevder at denne uttalelsen kan gjentas med like stor om ikke større gyldighet i dag. Person-til-person-kontakten, som i de gode, gamle huslegedager preget medisinen, er i tiltakende grad blitt forstyrret av prefabrikerte journalformuleringer, dataskjermen som en minst like viktig informasjonskilde som det pasienten sier og viser og som legen hører og ser. Informasjonen går en tidsbesparende omvei via pasientens forhåndsutfylling av et spørreskjema, som kodes i datamaskinen. Det er en teknologi som sparer tid for legen, men en besparelse som kan vise seg å bli en stor utgift på våre helsebudsjetter. Det kurativt sentralt nødvendige i all psykiatrisk behandling – det personlige forholdet, som Braatøy understreket så sterkt – blir lett borte i en tingliggjort relasjon.
Både gjennom boken Pasienten og lægen og i sitt virke for øvrig var Braatøy en av de første som problematiserte forholdet mellom lege og pasient. Han ble en gang spurt om han visste hvorfor pasientene hans ble så bra? Han svarte illustrerende enkelt at han trodde det kom av at han sa god dag til dem (Trygve Braatøy, personlig meddelelse). Han presenterte seg ganske tydelig med navn, og fremstod også på denne måten som et levende og interessert menneske i møtet med pasienten.
Det hadde vært spennende å se hvorledes hans konstruktive kritikk hadde innvirket på dagens medisin – om han hadde fått leve videre. Han hadde planer om å skrive én bok i året resten av sin levetid. Det skulle vise seg at denne ble kort. Men hans sterke credo om lege-pasient-forholdet, om det fortsatt hadde kunnet holdes levende av en Braatøy, hadde nok bremset på en utvikling mange av oss finner skremmende.
Trygve Braatøy ble bisatt 16. oktober 1953. Da alt var blitt stille i krematoriet og kisten skulle senkes, smatt en av hans unge pasienter i sin sorg frem og plasserte som en siste hilsen det «fineste hun hadde», en liten keramikkfigur ved katafalken. Som ved en skjebnens hånd stod denne lille figuren i veien da katafalken nådde underlaget. Det kom et slags skrik da den tunge innretningen vred seg skjevt vei videre nedover, inntil tyngden med et skarpt smell knuste figuren. Det var kanskje Trygve Braatøys siste høylytte protest.
Trygve Braatøy var født i Minnesota, USA, i 1904, og døde i Oslo 1953. Han tok medisinsk embetseksamen i Oslo i 1929. Etter et studieopphold ved Clinique Charcot i Paris ble han utdannet psykoanalytiker i Berlin i 1933, og han ble dr.med. i 1935 over temaet schizofreni. Utdanning i psykiatri også ved Dikemark sykhus og Psykiatrisk klinikk, Vinderen, under Ragnar Vogt (1870 – 1943). Reservelege under Haakon Sæthre (1891 – 1945) ved psykiatrisk avdeling, Ullevål sykehus, og senere overlege samme sted fra 1946 til 1952. Han sa da opp sin stilling der, og skrev i den forbindelse sin polemiske bok Pasienten og lægen og begynte privat psykoterapipraksis i Oslo.
Trygve Braatøy spilte en sentral rolle innen psykoanalysen i Norge. Utviklet sammen med fysioterapeut Aadel Bülow-Hansen (f. 1906) psykomotorisk fysioterapi. Mest kjent av de 12 bøkene han skrev er Livets sirkel , om Hamsuns (1859 – 1952) forfatterskap, Pasienten og lægen og De nervøse sinn. Medisinsk psykologi og psykoterapi . Han ble skilt to ganger før han giftet seg med Sigrid Panzerhielm Thomas (f. 1917) og fikk sønnen Truls i 1949.