Diskusjon
Den foreliggende undersøkelsen gir informasjon om hvordan det går med svært for tidlig fødte barn som i utgangspunktet ikke hadde åpenbare, store skader. Resultatene viser en gjennomsnittlig fullskala IQ på 95 for de to intelligenstestene som ble administrert uavhengig av hverandre ved åtte års alder. Fem IQ-poeng under det normale er neppe av særlig praktisk betydning. Både for fullskala IQ og de fleste av deltestene på intelligensprøvene (unntatt testene for hukommelse og sekvensiell prosessering) var det imidlertid signifikante gruppeforskjeller i favør av gruppen med svangerskapsalder> 28 uker (gruppe B). IQ8-skåren (gjennomsnittet for de to intelligensprøvene) viste at gruppe A hadde en skåre som lå sju poeng under gruppe B. Resultatene kan ikke forklares som en effekt av foreldrenes sosioøkonomiske status, fordi det ikke var signifikante gruppeforskjeller på denne variabelen. Resultatene skyldes heller ikke at de intellektuelt svaktfungerende med svangerskapsalder< 28 uker var spesielt veksthemmede. Konklusjonen om at for tidlig fødte har en moderat forsinkelse i intellektuell funksjonering i tidlig skolealder, og at risikoen øker ved svangerskapsalder £ 28 uker, er i samsvar med de funn som er gjort i tilsvarende undersøkelser (1, 3, 5, 6). Denne konklusjonen er basert på at svangerskapsalderen ble bestemt ved hjelp av Dubowitz’ kliniske metode. Resultatet ville neppe blitt særlig annerledes hvis svangerskapsalderen i stedet hadde vært basert på ultralydundersøkelse, fordi disse to former for aldersangivelse var høyt korrelert med hverandre (r = 0,87) i det foreliggende materialet.
Årsaken til at det ikke var gruppeforskjeller på de to deltestene som begge impliserer korttidshukommelse, kan være at disse er relatert til hjernens fremre eksekutivfunksjoner (23). Svært for tidlig fødsel medfører i stedet ofte skader i de periventrikulære områdene (24).
Det faktum at sju av de 11 barna som var mentalt retardert eller hadde IQ i grenseområdet til mental retardasjon, var født ved svangerskapsalder> 28 uker, har betydning i en klinisk sammenheng. Det innebærer at man bør være varsom med å benytte svangerskapsalder som et kriterium for enkeltindivider, for eksempel i forbindelse med beslutninger om ulike former for behandling/intervensjon og når man gir informasjon til foreldre om barnas sannsynlige prognose. Denne konklusjonen underbygges ytterligere av det overraskende funn at kun ett av de seks barna med svangerskapsalder £ 25 uker hadde IQ i grenseområdet til mental retardasjon. De fem andre fungerte på et høyere intellektuelt nivå.
Basert på et relativt strengt kriterium for AD/HD ved anvendelse av forskjellig vurderingsmetode ved to ulike aldre var forekomsten av hyperaktivitet høy (27 %) sammenliknet med hva man ville forvente i en totalpopulasjon av barn, der forekomsten antas å ligge på 3 – 5 % (25). Atferdsvansker kan derfor sies å være et fremtredende fenomen i dette materialet, noe som er i samsvar med funn i tilsvarende undersøkelser (2).
Det var ingen signifikant forskjell i forekomst av AD/HD mellom gruppe A og gruppe B, og kun to av de seks barna med svangerskapsalder £ 25 uker var hyperaktive. Forklaringen på at det ikke synes å eksistere noen klar sammenheng mellom svangerskapsalder og AD/HD, kan være at dette fenomenet sannsynligvis også er forbundet med dysfunksjoner i hjernens frontallapper og de underliggende limbiske strukturer (23), da det ikke er gitt at slike forstyrrelser er relatert til prematuritet. Også dette resultatet har relevans for klinikere ved informasjon til foreldre om den forventede prognosen. Svangerskapsalder alene er sannsynligvis et lite egnet kriterium for prediksjon av senere atferdsvansker.
For øvrig var det en klar negativ sammenheng mellom foreldrerapportert grad av hyperaktivitet og IQ ved åtte år. Denne sammenhengen kan skyldes at slike vansker lett bidrar til at barn kommer inn i en ond sirkel i samspillet med foreldrene, noe som igjen vil kunne ha betydning for den intellektuelle utviklingen (26). Det er også sannsynlig at AD/HD kan ha påvirket barnas prestasjoner i selve testsituasjonen. Det vil i så fall ha ført til en underestimering av IQ-skåren.
Det var uventet at det ikke ble påvist kjønnsforskjeller i hyperaktivitet i det foreliggende materialet. Forholdstallet mellom gutter og jenter med hensyn til AD/HD i ikke-kliniske grupper er beregnet å være 3,4 : 1 (25). Det er mulig at kjønnsforskjeller i forbindelse med AD/HD vil manifestere seg tydeligere med økende alder.
Når det gjelder skolefaglige prestasjoner, ble det for gruppen som helhet ikke avdekket forhøyet forekomst av vansker, verken for lesehastighet, leseforståelse eller bokstav- og setningsdiktat i forhold til de grenseverdiene som er angitt i læreveiledningen for prøven. Likevel var det signifikante forskjeller mellom gruppe A og gruppe B på alle de tre deltestene i favør av gruppe B (svangerskapsalder> 28 uker). Gruppe A hadde til dels betydelige skrivevansker, målt med bokstav- og setningsdiktat. Barna med svangerskapsalder £ 25 uker viste seg overraskende nok heller ikke å ha noen klar tendens til forhøyet forekomst av lese- og skrivevansker sammenliknet med de øvrige deltakerne.
For tallbehandling hadde gruppen som helhet ikke betydningsfulle matematikkvansker i forhold til de standardiserte normene. Derimot var det en forhøyet forekomst av vansker i forbindelse med anvendte regneoppgaver. En sammenlikning av utfallet for gruppe A og gruppe B avdekket statistisk betydningsfulle forskjeller for begge de to hovedformene for regneferdigheter i favør av barna med svangerskapsalder> 28 uker. Den lille gruppen med svangerskapsalder £ 25 uker var imidlertid ikke spesielt utsatt for matematikkvansker. Den rapporterte forekomsten av fagvansker i tidlig skolealder er i samsvar med andre undersøkelser, der lærervurderinger av for tidlig fødte viser en forhøyet forekomst av den type vansker som er avdekket i denne undersøkelsen (6). Det er av interesse at kjønnsforskjellene med hensyn til regneferdigheter viste seg så tidlig som ved slutten av 2. klasse. Det understrekes at det ikke var noen interaksjonseffekt mellom kjønn og svangerskapsalder.
Det var et overraskende funn at barn med svangerskapsalder £ 25 uker ikke var spesielt utsatt for noen former for vansker sammenliknet med barna i de andre gruppene. Denne konklusjonen bygger kun på seks individer, og den laveste svangerskapsalderen var 24 uker. Også for disse seks barna var korrelasjonen mellom de to måtene å beregne svangerskapsalder på svært høy (Spearmans rho = 0,89), slik at konklusjonen neppe er knyttet til mulige feilkilder ved bruk av Dubowitz’ metode. Det er all grunn til å advare mot å trekke bastante konklusjoner på grunnlag av det foreliggende materialet. I den grad det måtte være snakk om et reelt funn, kan forklaringen muligens være at det settes inn særdeles store ressurser i behandlingen av barn med så lav svangerskapsalder (14), eller at det er spesielt vitale individer som overlever.