En vanskelig jobb
Pristinas universitetssykehus, hvor vår gruppe arbeidet, var typisk for kommunisttidens arkitektur. Utstyret var ytterst primitivt, selv etter en såkalt oppgradering, og de hygieniske forhold var slette. Hver dag kunne det skje at både vann og strøm forsvant. I den patologisk-rettsmedisinske avdelingen stod f.eks. de preparatene som skulle undersøkes, på et bord i utildekkede kopper og avkuttede colaflasker i dagevis, til preparatene var inntørket i varmen og dekket av døde fluer. Destruksjon av avdelingens avfall skjedde i et bål på den åpne plassen utenfor sykehuset, midt i sentrum og få meter fra boder hvor det ble solgt frukt og matvarer.
Arbeidet startet tidlig, som regel ved sekstiden om morgenen av hensyn til augustvarmen. Teamet var delt i to lag: Ett som stod for fremgravingen av likene ute i felten, og ett som arbeidet på sykehuset med identifiseringen. En antropolog fulgte hvert av lagene. I felten var det eskorte av bevæpnede marinesoldater, noe som var påkrevd og betryggende de ganger fremgravingen skjedde i strøk med serbisk bosetning. Der følte vi oss ikke velkomne.
Terrenget var på forhånd undersøkt av en bombehund som først ble sendt inn i området for å snuse opp eventuelle sprenglegemer. Hvordan den klarte det, er for meg fremdeles en gåte. Uansett var dette et viktig arbeid, ikke minst fordi det flere ganger var påvist miner nede i gravene, noe som hadde kostet liv i et tidligere team. Vi gjorde bruk av to slike hunder, en tysk og en norsk. Også en spesialtrent likhund var i aktivitet for å lokalisere massegravene. Dette var likevel vanskelige oppdrag for hunden, fordi gravene ofte var plassert i og under søppeldynger hvor det var mange slags lukter.
Påvisningen av den enkelte grav skjedde ved hjelp av de avdødes familiemedlemmer, som via tolk også forklarte omstendighetene omkring det enkelte drapet, noe som var til stor hjelp under selve identifiseringsarbeidet på sykehuset. De pårørende menn deltok også flittig i både fremgravingen og bortbæringen av liket, noe de anså som en æressak. Ikke sjelden benyttet de anledningen til å få en privat konsultasjon, så som ettersyn og behandling av skuddskader, for den generelle legedekningen i landdistriktene hvor vi arbeidet var svært dårlig. Likene var som regel nedlagt i provisoriske graver, ofte i umerkede områder i en bakkeskråning utenfor bebyggelsen, bare markert med et rødt albansk flagg og den eiendommelige, skålformede blomsterdekorasjonen de bruker på gravene der nede.
Undersøkelsen av de døde skjedde på universitetssykehuset, aldri ute i felten. Det var påfallende at nesten alle de døde hadde lag på lag av klær, ofte 4 – 5 gensere og jakker samt 2 – 3 bukser utenpå hverandre. Riktignok visste vi at mange av overgrepene hadde funnet sted i den kalde årstiden, men noen ordentlig forklaring på dette fikk vi likevel aldri. Påfallende var det også at nesten ingen av de kvinnelige individene hadde kvinneklær på, og det ble fortalt at de med hensikt hadde kledd seg som menn. De hadde på denne måten villet unngå å bli voldtatt av de serbiske politisoldatene, selv om det skulle koste dem livet i stedet.