Motkultur
– Det var vanskelig for mange av samfunnets pyntelige og «vellykkede» individer å forstå at man tilsynelatende kaster bort en medisinsk embetseksamen på denne måten. Mennesker som har opplevd lidelse, har lettere for å forstå det, sier søster Eva.
– Klosterlivet er å skrelle bort alt det ytre som moderne mennesker finner identifikasjon gjennom. Å finne den menneskelige verdi bortenfor alt dette, å se verdigheten, kjærlighetsdimensjonen og det unike i skaperverket. Det betyr ikke at jeg forakter dem som velger annerledes. Men klosteret ønsker å være en motkultur, et fyrtårn som viser en lei man kan peile etter.
Mens ordet diakoni ofte forbindes med barmhjertighetsarbeid i en menighet, er det ikke dette som opptar nonnene på Toten: –Et nytt område i våre dagers verden er den åndelige nød som mennesker ofte strever med i det skjulte. Det er neppe uten grunn at «åndelig velvære» er kommet inn i Verdens helseorganisasjons definisjon av helse. Åndelig diakoni er heller ikke noe som det offentlige vil ta seg av. Vi forsøker å være et sted hvor man kan komme noen dager eller timer for å lytte til sitt indre i stillhet, et sted til å våkne opp til nye livsdimensjoner, et ubehagelig uromoment kanskje, som stiller spørsmål. Klosteret er en bevisst påminnelse om det alle mennesker er kalt til, nemlig et liv i kjærlighet, slår legen og diakonissen fast.
– Det er ikke nødvendig å ha en tro for å komme til noen stille dager i klosterets enkle værelser, men ærlighet er et krav, sier søster Eva med ettertrykk. Like etter slår hun opp latterdøren.
– Det er fantastisk å gi seg hen til en annen, å vokse til noe større utenfor seg selv. Min overbevisning er at jeg er kalt til å gi meg selv, legeme og sjel til Gud. Et liv i seksuell avholdenhet gjør meg likevel ikke til en møllspist flettehurpe!