Fall fra stor høyde

Magne Rø Om forfatteren
Artikkel

Fall fra høyde er en hendelse hvor pasienten faller vertikalt fra utgangspunktet. I perioden 1992 – 96 døde ca. 50 personer (43 – 56 personer) årlig i Norge etter fall fra høyde. Dette omfattet både ulykker og selvmord (1).

Ikke-dødelige skader etter fall fra høyde er dårlig registrert, enten det dreier seg om arbeidsulykker eller andre typer ulykker. Arbeidsrelaterte fallulykker med dødelig utgang rammer nesten utelukkende menn. I 1998 omkom totalt 64 mennesker i Fastlands-Norge i arbeidsulykker. 16 døde pga. fall, og av disse arbeidet seks i bygg- og anleggsbransjen og tre innen jordbruk (2). Det er angitt at barn er overrepresentert ved fallulykker, og nest etter trafikkulykker er fall viktigste ulykkesdødsårsak hos barn (3). Det er ikke påvist spesifikke skadelokalisasjoner for overlagte eller ulykkesutløste fall, men det har vært rapportert at gruppen personer med overlagte fall har en tendens til å få flere skader med forskjellig lokalisering enn gruppen med ulykkesutløste fall (4).

I en oversiktsartikkel er det vist til forskjeller mellom horisontale (trafikkulykker) og vertikale (fallulykker) deselerasjonsulykker (5). Skadens art følger av den vinkel kreftene virker mot kroppen på. Ved fallulykker er bruddskadene hyppigst, med skallebrudd, ryggsøylebrudd og ansiktsskader som de oftest forekommende skadetyper. Sannsynligheten for brudd i skallen, underarmene og cervikalcolumna er størst ved lave fall, mens muligheten for brudd i brystkassen, bekkenet og torakalcolumna øker ved høyere fall. Skadens alvorlighetsgrad er avhengig av deselerasjonskreftene, som igjen påvirkes av høyde og eventuelle hindringer i fallforløpet, kroppens anslagspunkter og vinkling, treffpunktets beskaffenhet og ikke minst forulykkedes alder (5, 6).

Ved fri fallhøyde på 18 – 22 m har man funnet en letalitetsrate på 50 % hos barn. Tilsvarende rate for voksne finnes ved 15 m (7). Fallhøyden har vist seg å være en dårlig prediktor for alvorlig skade ved fall under 5 m (8).

Pasienthistorie

En 26 år gammel, mannlig bygningsarbeider arbeidet med fjerning av et sikringsrekkverk i 11 etasje, da han falt 28 meter fra et bygningsstillas mot en betongflate. Horisontal avstand til treffpunkt fra stillaset ble ikke målt. Han skal ifølge øyenvitner ha falt med hodet først, men roterte i løpet av det frie fallet og landet på beina, sannsynligvis med en viss grad av rotasjon mot bakken. Sveisemasken han hadde på, ble knust i fallet. Han ble umiddelbart bevisstløs, men pustet spontant, og han ble raskt brakt til sykehus, intubert og tilkoblet respirator. Ved fallet hadde han pådratt seg følgende skader: Kranie-basisfraktur, frontal fraktur, små kontusjoner i høyre hemisfære og intra- og subduralt hematom, bilaterale costafrakturer og bilaterale lungekontusjoner med antydning til pneumothorax, moderat væskeansamling rundt milten og foran urinblæren, kompresjonsfraktur av L2 med dislokert tverrtagg, liten corpusfraktur av L4, sacrumfraktur på høyre side over mot venstre og fraktur gjennom nerveforamina, høyresidige femurfrakturer av collum og distale del, høyresidig patellafraktur, bilateral ankelfraktur med betydelig knusning av distale venstre tibia og venstre calcaneus samt avsprengt venstre talus og (fig 1) fraktur av venstre humerus.

Figur 1   Sidebilde av venstre ankel i akuttstadiet. Bildet er utlånt fra Røntgenavdelingen, Regionsykehuset i Trondheim

Pasienten fikk primær behandling for sine brudd, og det ble utført fasciotomier (høyre underarm, høyre legg). Under inngrepene på høyre humerus ble n. radialis skadet. Respiratorbehandlingen ble seponert etter åtte døgn. Etter oppvåkning ble det ved nevrologisk undersøkelse påvist total paralyse i høyre underekstremitet og venstresidig radialisparese. Det var redusert sensibilitet distalt for høyre kne og ingen fremkallbare reflekser i underekstremitetene. Han hadde senere amnesi for de første 2 – 3 ukene og var forvirret og uklar i ca. sju uker etter skaden. Det oppstod infeksjon i venstre hæl pga. den uttalte knusningsskaden. Pga. av dette og manglende muligheter for å gjenskape anatomiske forhold ble det gjennomført crusamputasjon 11 dager etter ulykken.

Nevropsykologisk undersøkelse etter 2,5 måneder viste tilnærmet normal funksjon. Han klaget verken over hodepine eller kognitiv dysfunksjon.

Ett år etter skaden hadde han gjenvunnet gangfunksjon med protese på venstre bein og fått tilbake brukbar funksjon fra høyre radialisnerve. Han bor alene og har et selvstendig liv. Han har også søkt om attføring idet han ikke kan fortsette å arbeide som bygningsarbeider.

Tilskadekomne person falt 28 meter.

Tiden (t) som gikk med til fallet kan estimeres etter ligningen:

t = E s/g (s = fallhøyde i meter, g = gravitasjonsfaktoren i m/sek 2 ), t = E 2 × 28/9,81 = 2,3 sek. Hastigheten (h) ved anslag mot bakken blir da: h = g ´ t,

h = 9,81 × 2,3 = 22,6 m/sek (81,2 km/time)

Energien (e) som han traff bakken med blir målt etter ligningen:

e = m ´ g ´ s (m = masse målt i kg),

e = 76 × 9,81 × 28 = 20 875 joule.

Diskusjon

Det er ingen ting som taler for at fallet skjedde med forsett, og det er antatt at han i vanvare trådte utenom stillaset, muligens pga. at sveisemasken reduserte synsfeltet. Utgangshastigheten var derfor sannsynligvis lik null, og han antas å ha falt i bakken rett ved basis av stillaset. Det er ikke observert at han støtte mot stillaset i fallet, og det kan derfor regnes som et fritt fall. Ved sammentreffet mot bakken har han absorbert den energimengden som ble opparbeidet gjennom akselerasjonen. Anslagsflaten var i liten grad medvirkende til å dempe anslaget. Muligens kan den observerte rotasjon i anslagsøyeblikket samt knusningen av sveisemasken ha absorbert energi og dermed beskyttet enkelte organer, bla. hjernen. Kroppens evne til sammenstukning er sannsynligvis størst i lengderetningen dersom anslagspunktet er beina, mens anslag med hodet først vil føre til uttalt hjernedeformering. Han hadde sannsynligvis en optimal fallorientering med henblikk på beskyttelse av hjernen. Dette fremgår av de betydelige knusningsfrakturene i beina. Dessverre ble det ikke registrert skadeskåre ved innkomst i sykehuset.

I trafikkmedisinen diskuteres sammenhengen mellom skaderelaterte mekaniske påkjenninger og senere følgetilstander. Det er funnet kritiske verdier ved hastighetsforandringer på 8 – 15 km/t for de tilfellene der det oppstår følgetilstander ved sammenstøt i horisontal retning (9, 10). Det gir derfor grunn til ettertanke når et menneske overlever en ekstrem påkjenning med hastighetsendring på 81 km/t med moderat sekvele uten kognitive plager. Årsaken til ulykken var sannsynligvis manglende sikringer på arbeidsplassen, og derfor er det grunn til å påpeke betydningen av sikringstiltak for personer som har sitt arbeide i høyden.

Tillatelse til offentliggjøring av sykehistorien er innhentet fra pasienten.

Anbefalte artikler