Kan fysisk aktivitet forebygge kreft?

Tema Tema: Fysisk aktivitet
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Abstract

    Fysisk aktivitet som er nær knyttet til utviklingen av våre arveanlegg og optimal kroppsfunksjon, har fått økende interesse i forhold til kreftutvikling.

    Ved gjennomgang av forskning innenfor området inkluderes 182 studier relatert til sammenhengen mellom fysisk aktivitet og spesifikk kreftutvikling. Vi har brukt internasjonale aksepterte kriterier for vurdering av styrke på samvariasjonen mellom en potensiell risikofaktor og spesifikk kreftutvikling.

    Vi konkluderer med at fysisk aktivitet har en overbevisende beskyttende effekt for tykktarmskreft, sannsynlig beskyttende effekt for brystkreft og mulig beskyttende effekt for prostata-, lunge- og endometriekreft. Det er ingen beskyttende effekt mot endetarmskreft. For de andre kreftformene er det få studier, og vi mangler derfor kunnskap for å vurdere om en slik relasjon eksisterer eller ikke. Det har ikke vært sett noen konsistent økt risiko ved høy fysisk aktivitet for noen kreftyper. Fysisk aktivitet utøver en selvstendig uavhengig effekt på kreftrisiko og kan ikke tilskrives potensielle konfunderende faktorer som kroppsvekt eller kosthold.

    Som et resultat av valideringen av de publiserte studier, inkludert studier fra den norske befolkning, anbefaler vi daglig fysisk aktivitet gjennom hele livet som en forebygging mot kreftutvikling. Det er nødvendig å gjennomføre flere studier der man inkluderer potensielle biologiske mekanismer og bedre mål av fysisk aktivitet sett i relasjonen fysisk aktivitet og spesifikk kreftsykdom. Dessuten er det nødvendig å igangsette intervensjonstudier skreddersydd til aktuell sykdomsutvikling og sykdomsgruppe med biologiske markører og intermediære trinn i kreftutvikling.

    Abstract

    Background.

    Physical activity has been an important influence on the evolution of our gene pool and the optimal functioning of our body. Physical activity has recently been discussed as important in relation to cancerrisk.

    Material and methods.

    A total of 182 studies related to the association between physical activity and risk of cancer are included in the present study. We have used international accepted criteria in the validation of the strength of the association between a potential risk factor and cancerrisk.

    Results.

    We conclude that there is convincing evidence that physical activity reduces the risk of colon cancer: the evidence is probable for breast cancer and possible for prostate, endometrial and lung cancer. Physical activity does not have any influence on rectal cancer. The evidence for all the remaining cancer sites reviewed remains insufficient to make any conclusions at this time. No increased risk due to high levels of physical activity has been observed for any cancer type. Physical activity has an independent protective effect on site-specific cancer; this effect cannot be explained by potentially confounding factors such as body mass or diet.

    Interpretations.

    We recommend including physical activity as a modifiable risk factor in order to reduce cancer risk throughout life. More studies focusing on biological mechanisms are needed. Furthermore, improvements in the physical activity assessments used associated with site-specific cancer risk is needed. Finally, there is a need for intervention studies designed to study the carcinogenic process and the specific cancer type with biological markers and intermediate steps in the development of cancer.

    Artikkel

    Moderne mennesker med en vestlig inaktiv livsstil er ca. 0,003 % genetisk forskjellig fra de fysisk aktive jegere og samlerfolk som bodde her i landet for 10 000 år siden (1). Samtidig er kreftutvikling relatert til genetiske endringer. Mens den totale fysiske aktivitet reduseres i vårt samfunn, er det en økning av nye krefttilfeller i Norge. Prognosene viser en økning av insidensen med 30 % for begge kjønn for perioden 1985 – 2010 (2, 3). Vi har derfor et behov for å finne faktorer som kan redusere kreftforekomsten og bedre behandling og rehabilitering av kreftpasienter. Det er antatt at to tredeler av årsakene til kreftutvikling relateres til livsstilsfaktorer (4).

    At fysisk aktivitet kan være av betydning for kreftutvikling, ble problematisert allerede på 1700-tallet (5), men har kun i de siste 20 år fått økende interesse i eksperimentelle dyrestudier og i det siste årene i epidemiologiske og kliniske studier. Etter at Taylor og medarbeidere i 1962 rapporterte ulik dødelighet i yrkesgrupper med ulik fysisk aktivitet (6), publiserte Frisch og medarbeidere i 1985 den første studien angående sammenhengen mellom fysisk aktivitet og brystkreft (7).

    Det er sannsynligvis et komplisert samspill mellom fysisk aktivitet og den biologiske prosess knyttet til utvikling av kreft i et organ. Fysisk aktivitet er dessuten vanskelig å måle og validere. Få mennesker har den samme aktiviteten gjennom livet (8, 9), aktiviteten er ulik hos menn og kvinner, og det fysiske aktivitetsnivået er ulik i ulike befolkninger og er avhengig av kulturell bakgrunn (9, 10). Til tross for dette, er fysisk aktivitet dersom den skulle være av betydning i kreftforebyggende arbeid og/eller i behandlingen av kreftpasienter, en modifiserbar faktor. Aktivitetsnivået kan kvinner og menn i alle aldre, i ulike livssituasjoner og i alle sosioøkonomiske grupper selv gjøre noe med.

    Målsettingen med vår studie er derfor å gi en oversikt over den foreliggende kunnskapen om sammenhengen mellom fysisk aktivitet og risikoen for å få kreft.

    Metode

    Metode

    Litteraturen som danner basis for denne artikkelen ble identifisert gjennom søk på Medline og Pubmed og ved egen gjennomgang av litteratur på området. Publikasjoner registrert under ”fysisk aktivitet og spesifikk krefttype” ble identifisert. Det ble ikke fastsatt restriksjoner med henblikk på publikasjonsår eller språk. Publikasjoner inntil 31.3. 2000 ble inkludert. Studier som var preliminære resultater som senere er blitt oppdatert i nye studier, er ekskludert. Studier ble også ekskludert dersom de ikke omhandlet den spesifikke effekt av fysisk aktivitet.

    Variasjon i design og bruk av ulike målemetoder av fysisk aktivitet og samtidig tilstedeværelse av komplekse biologiske prosesser ved malign utvikling kompliserer sammenlikninger mellom studier. Av denne grunn ble det ikke gjort noe forsøk på å estimere overordnede kvantifiserbare summasjonsmål på observerte effekter, selv om dette er forsøkt i en metaanalyse (11). I stedet laget vi en tabell som summerer betydningen av assosiasjonen mellom fysisk aktivitet og kreft. I denne tabellen vurderer vi for hver krefttype styrke, konsistens, spesifisitet (f.eks. histologisk type, alder ved diagnose, populasjon studert), dose-respons, tidsfaktorer og biologiske plausibilitet og gir så en vurdering av sannsynligheten for at det er en sammenheng.

    Definisjonen på at sammenhengen er vitenskapelig bevist, er basert på Michael Hills kausalitetskriterier og er senere vurdert spesifikt i forhold til årsakssammenhenger i kreftforskning av Breslow (12). Disse kriterier har senere vært brukt i utallige studier og modifisert senest bl.a. i Food, nutrition and the prevention of cancer: a global perspective (4). På basis av spesifikke kriterier utviklet en ekspertgruppe følgende kategorier av årsakssammenhenger med henblikk på effekten av en potensiell karsinogen faktor: ”overbevisende”, definert som bevis som er konkluderende, ”sannsynlig”, beviset er sterkt nok til å konkludere at en kausal sammenheng er mulig, ”mulig” en kausal sammenheng kan eksistere, ”manglende”, bevisene er støttende, men det er for få og inkonsekvente funn til at man kan trekke noen konklusjoner. Disse kategoriene brukes i vår studie.

    Måling av fysisk aktivitet

    Måling av fysisk aktivitet

    Måling av den fysiske aktiviteten er en av de største utfordringene relatert til studier av sammenhengen mellom fysisk aktivitet og kreftutvikling. I de fleste studiene har man registrert enten arbeids- og/eller fritidsaktivitet. I noen studier er det inkludert aktiviteter som husarbeid og omsorgsarbeid. Arbeidsaktiviteten er ofte klassifisert i henhold til selvrapport aktivitetsnivå, eller klassifisert ut fra aktive og ikke-aktive yrkeskategorier (11 – 14). Selv om arbeidsaktiviteten gjerne representerer grove mål, reflekterer ofte denne aktiviteten et aktivitetsmønster over lengre tid. Et slikt tidsaspekt kan være av større interesse for kreftutvikling enn kortvarig intens aktivitet over noen få år. Fritidsaktiviteten over uker til siste år og i ulike faser av livet er ofte målt som selvrapportert (13) eller ved intervju (15). Indirekte mål som pulsregistrering og kondisjonstesting er også brukt. Totalt energiforbruk er ofte beregnet ved MET-skåre (metabolic equivalent task) (9). MET er et intensitetsmål relatert til metabolisme og utført aktivitet hvor aktivitetens frekvens, varighet og intensitet er inkludert. Både mål av totalaktivitet (arbeid, fritid, husarbeid, individuell spontan aktivitet) og av alle parametrene (type, frekvens, intensitet, varighet) samt livstidsaktivitet med spesiell vekt på sensitive perioder for den spesifikke kreftsykdoms utvikling kan være av betydning. I de epidemiologiske studiene er det stor heterogenitet i valg av målemetoder (9, 11 – 14).

    Resultater – fysisk aktivitet og risiko for kreftutvikling

    Resultater – fysisk aktivitet og risiko for kreftutvikling

    Colon, rektal og kolorektal kreft

    Colon, rektal og kolorektal kreft

    De sterkeste epidemiologiske bevis for at det er en sammenheng mellom fysisk aktivitet og kreft eksisterer for tykktarmskreft. Av de inkluderte prospektive og pasient-kontroll-studier fant man i 42 av 48 studier (11, 14, 16 – 27) en reduksjon av coloncancer med økende fysisk aktivitet blant kvinner og menn (tab 1). Studiene er fra mange land og varierer mellom eksempelvis 5 100 og 236 tykkatarmskrefttilfeller med 19 – 16 års oppfølgingstid i henholdsvis den svenske (16) og den norske prospektive studien (18). Risikoreduksjonen varierer mellom 20 % og 70 % og en dose-respons-effekt var observert i 21 av 31 studier. Den konsistente observerte risikoreduksjonen, ofte med grove estimater på fysisk aktivitet er sett blant menn og kvinner, i studier med ulik design (pasient-kontroll-studier og prospektive studier), i ulike verdensdeler og er relatert både til arbeids- og fritidsaktivitet. En 50 % beskyttende effekt ved fysisk aktivitet ble også påvist i en metaanalyse (11). De fleste studier viser til en gradvis økende beskyttende effekt av fysisk aktivitet med økende intensitet og varighet.

    Derimot er det ikke påvist noen sammenheng mellom fysisk aktivitet og endetarmskreft i de 19 publiserte studier (11, 13, 18, 21, 23 – 27). Det er konsistens for både pasient-kontroll-studier og prospektive studier i ulike befolkningsgrupper, og ingen sammenheng påvises i metaanalyse (11).

    Brystkreft

    Brystkreft

    I 25 av de 36 studiene (11, 13 – 15, 27 – 46) som er publisert, er det observert en beskyttende effekt av fysisk aktivitet i arbeid og/eller fritid på brystkreftrisikoen (tab 1). I studiene er det en observert effekt på mellom 70 % reduksjon til ingen reduksjon i brystkreftrisiko. En dose-respons-sammenheng er funnet i 16 av de 24 studiene. Det foreligger nå studier fra alle verdensdeler. Antall brystkrefttilfeller varierer, 6 631 tilfeller ble inkludert i en pasient-kontroll-studie i USA (14), 351 tilfeller i en norsk prospektiv studie (29) og 918 tilfeller i en studie fra Nederland (46). Bernstein og medarbeidere (15) viste at en aktivitet på minst 3,8 timer per uke og av en viss intensitet gav en betydelig beskyttende effekt. Dette er også verifisert i en norsk studie (29). Resultatene tyder således på at et aktivitetsnivå av en viss varighet med en intensitet hvor man øker pulsen og svetter kan være viktigere for reduksjon av brystkreftrisiko enn for reduksjon av risiko for tykktarmskreft. Dessuten er en viss varighet av aktiviteten over tid dvs. høy livstidsaktivitet, gunstig (13, 14).

    Shephard fant i sin metaanalyse en beskyttende effekt på 20 – 30 % av fysisk aktivitet for både pre- og postmenopausal brystkreft (11).

    Prostatakreft

    Prostatakreft

    Selv om det er mindre konsistens og bevis for at det er en sammenheng mellom fysisk aktivitet og prostatakreft, er det i 14 av 24 aktuelle studier (13, 46 – 51) observert en risikoreduksjon. Styrken på risikoreduksjonen varierer fra 50 % reduksjon til ingen effekt, det er dessuten en økning i risikoen i fire studier. I ni av de 18 studiene observerte man en dose-respons-effekt.

    Den største beskyttende effekten i en studie fant man relatert til fritidsaktiviteten (13). I to studier observerte man allikevel den sterkeste beskyttende effekten når både arbeids- og fritidsaktiviteten var vurdert sammen (47, 49). Ved inkludering av både fritids- og arbeidsaktivitet fant man i metaanalysen en 30 % riskoreduksjon av prostatakreft hos de mest aktive sammenliknet med inaktive menn (11).

    Tabell 1  

    Studier 1 om sammenhengen mellom fysisk aktivitet og kreft vurdert ved kriterier på kausalitet

    Krefttype

    Konsistensen/spesifisitet; resultater viser risikoreduksjon med økt fysisk aktivitet (studier)

    Styrke av risikoreduksjonen

    Dose-respons (antall studier)

    Tidsperiode

    Biologisk plausibilitet

    Overordnet nivå av vitenskapelig bevis

    Colon

    42 av 48

    Maks 70 % redusert

    21 av 31

    Aktivitet gjennom livet

    Ja, flere hypoteser

    Overbevisende

    Rectum

    Ingen effekt i 19

    Noen hypoteser

    Ingen sammenheng

    Bryst

    25 av 36

    Maks 70 % redusert Ingen effekt

    16 av 24

    Tidlig? Vedvarende

    Ja, flere hypoteser

    Sannsynlig

    Prostata

    14 av 24

    Maks 50 % redusert ã 220 % økt

    9 av 18

    Tidlig Vedvarende

    Ja, noen hypoteser

    Mulig

    Lunge

    7 av 10

    Maks 60 % redusert 30 % økt

    5 av 7

    Ukjent

    Ja, noen hypoteser

    Mulig

    Endometrie

    8 av 12

    Maks 90 % redusert Ingen effekt

    4 av 7

    Aktivitet gjennom livet

    Ja, flere hypoteser

    Mulig

    Testis

    3 av 7 studier

    Maks 50 % redusert Ingen effekt

    3 av 5

    Ukjent

    Ja, men få hypoteser

    Manglende

    Ovarie

    1 av 4

    Ingen effekt

    1 av 2

    Ukjent

    Ja, noen hypoteser

    Manglende

    Menigeomer

    1 av 2

    Økt risiko

    1 av 2

    Ukjent

    Ja, noen hypoteser

    Manglende

    Lymfe/blod/nyre/urinblære hud (melanom)/ventrikkel

    Ingen konsistens i 20 studier

    Ingen effekt

    Ukjent

    Usikkert

    Manglende

    1. Oppfylt inklusjonskriteriene

    Endometriekreft

    Endometriekreft

    Det er observert en risikoreduksjon i åtte av de 12 pasient-kontroll-studier og prospektive studier (11, 52 – 55) som er publisert om fysisk aktivitet og endometriekreft. Totalt varierer resultatene fra 90 % reduksjon til ingen effekt. I tre av de seks studiene der man studerte dose-respons-forhold ble dette observert. Både tidlig og vedvarende aktivitet, uavhengig av overvekt, er observert å være beskyttende. I metaanalysen som inkluderer ni av disse 12 studiene, fant man ingen signifikant beskyttende effekt av fysisk aktivitet med henblikk på endometriekreft (11).

    Lungekreft

    Lungekreft

    I sju av åtte studier (11, 56, 57) der man har sett på relasjonen mellom lungekreft og fysisk aktivitet, har det vært observert en beskyttende effekt av fysisk aktivitet på risikoen for å få lungekreft. Sammenhengen varierer fra 60 % reduksjon til ingen effekt. I en studie observerte man at fysisk aktivitet kun beskyttet mot en spesifikk histologisk type av lungekreft (småcellet karsinom). I fem av de sju studiene observerte man en dose-respons-sammenheng. Også for denne kreftsykdommen observerte man i metaanalysen en beskyttende effekt på 40 % ved fysisk aktivitet (11).

    Andre kreftsykdommer

    Andre kreftsykdommer

    Færre studier har vært publisert og mindre biologisk kunnskap er kjent når det gjelder relasjonen mellom fysisk aktivitet og andre kreftsykdommer. I tre av sju studier relatert til testikkelkreft (28, 56 – 58) og i en av fire relatert til ovarialkreft (11) er det observert en beskyttende effekt av fysisk aktivitet. Når det gjelder innvirkningen av fysisk aktivitet på andre kreftsykdommer f.eks. kreft i hjerne, hud, nyrer/urinveier, ventrikkel og blod/lymfe er det i dag manglende hypoteser, for få studier utført og dermed manglende kunnskap til å kunne si noe om en eventuell sammenheng (11, 13, 59) (tab 1).

    Studier der man har satt søkelyset på betydningen av svært høy fysisk aktivitet for kreftrisikoen, f.eks. hos toppidrettsutøvere, er så vidt vites ikke publisert. I populasjonsstudier har det derimot ved høy fysisk aktivitet ikke vært observert noen konsistent økt risiko for noen kreftyper.

    Intervensjonstudier

    Intervensjonstudier

    Randomiserte kontrollerte studier er akseptert som det sterkeste beviset på at det er en reell effekt på sykdomsutvikling. Det har hittil ikke, ifølge våre opplysninger, vært publisert noen kliniske intervensjonsforsøk hvor fysisk aktivitet har vært studert som primærforebyggende faktor for kreft.

    Det er flere praktiske og etiske problemer med slike intervensjonsforsøk relatert til utvikling av kreftsykdommer.

    Kreftsykdommene som harde endepunkter kan vanskelig brukes som primært endepunkt pga. lengden på oppfølgingstiden som er nødvendig. Intermediære endepunkter og biologiske markører på sykdommen er de naturlige valg, men for mange kreftsykdommer er valide intermediære endepunkter ennå ikke funnet.

    Den akkumulerte kunnskap om relasjonen fysisk aktivitet og spesifikke kreftsykdommer understreker derimot nødvendigheten av slike studier. Som eksempel kan nevnes det pågående ett års randomiserte kontrollerte intervensjonsforsøket til McTiernan og medarbeidere hvor effekten av moderat fysisk aktivitet studeres i relasjon til nivåene av endogene kjønnshormoner hos postmenopausale kvinner (60).

    Er fysisk aktivitet kreftforebyggende?

    Er fysisk aktivitet kreftforebyggende?

    Biologiske plausibilitet

    Biologiske plausibilitet

    Av de mange dyrestudier der man har sett på sammenhengen mellom fysisk aktivitet og kreftrisikoen har fysisk aktivitet vist en klar beskyttende effekt både på tumorinduksjon ved et kjemisk karsinogen og implantasjon/injeksjon av tumormasser (61 – 64). Frivillig aktivitet har vist seg å være mer beskyttende enn ufrivillig aktivitet (11, 64).

    Fysisk aktivitet innvirker på en rekke fysiologiske prosesser, og ulike mekanismer som er av potensiell betydning for spesifikk kreftutvikling har vært studert (tab 2). En rekke biologiske mekanismer kan nevnes, noen generelle og andre spesifikke (tab 2). Fysisk aktivitet kan også brukes som en prediktor for vektstabilitet. Fettvev har et stort lagringspotensial for potensielle karsinogener. Det påvirkes ved fysisk aktivitet både gjennom blodgjennomstrømning og ved bruk av energi. Overvekt øker risikoen for endometriekreft, postmenopausal brystkreft og kolorektal kreft. Studier viser derimot at fysisk aktivitet er en selvstendig faktor av betydning for kreftrisiko (13, 21, 22, 29, 41). Fysisk aktivitet er også vist å innvirke på hormonelle nivåer av f.eks. østrogen, progesteron, veksthormoner og testosteron. Kroppens immunforsvar kan også påvirkes ved bl.a. økning av de naturlige drepecellenes (NK-celler) aktivitet (28, 65) og økning av serum-globulinkonsentrasjonen. Også mer mekaniske virkningsmekanismer, som redusert gastrointestinal-transitt-tid og partikkelavleiring i lungene, er diskutert.

    Tabell 2  

    Mulige biologiske mekanismer relatert til sammenhengen mellom fysisk aktivitet og kreft

    Mekanisme

    Rasjonale

    Kroppssammensetning

    Fettlager

    Fettlagrene som lagrer/metaboliserer karsinogener reduseres

    Reproduksjon

    Infertilitet reduseres ved redusert fettavleiring og brystkreftrisiko reduseres

    Blodgjennomstrømning

    Lokal og generell blodstrøm øker og karsinogener fjernes raskere

    Mekaniske

    Varme/traume

    Celledeling/regenerasjon kan øke, av betydning for testis cancer/meningeomer?

    Gastrointesinal transitt-tid (GI-tid)

    Fysisk aktivitet bedrer tarmmotiliteten og mucosacellenes eksponering til karsinogener i tykktarm reduseres

    Respirasjon

    Potensielle karsinogene partikler reduseres ved at partikkelavsetning i lunger reduseres ved bedret lungekapasitet

    Hormoner

    Østrogen/progesteron-omsetning

    Fysisk aktivitet fører til reduksjon av det kumulative nivået av østrogen og progesteronHøyere alder ved menarkeRedusert østrogen/progesteron-produksjonRedusert produksjon/lagring av østrogen i fettvev reduserer pre- og postmenopausal brystkreftrisiko

    Testosteronomsetning

    Økt SHBG – testosteron redusert, betydning for testikkelkreft

    Immunfunksjon

    Makrofagenes antall/og eller aktivitet økerLymfokinaktiverte drepeceller og deres lymfokiners antall/og eller aktivitet øker

    Genetisk predisposjon

    Sensitivitet til kreftutvikling samvarierer med genetiske variasjon som predisponerer for muskelmasse, fysisk kapasitet og treningsevne

    Insulin og glukose

    Insulinnvået reduseres og insulinvekstfaktor (IGF-1) påvirkes i gunstig retning

    Gallesyresekresjon/metabolisme

    Gallesyrekonsentrasjon reduseres og kan være beskyttende for tykktarmskreft

    Prostaglandiner

    Mengden prostaglandiner påvirkes i gunstig retning av betydning for celleproliferasjon av betydning f.eks. for kolorektalkreft

    Studiedesign og metodevalg

    Studiedesign og metodevalg

    Den største forskjellen mellom studiene utgjøres av ulikheter i registeringen av det fysiske aktivitetsnivå. Studiene preges av grove mål, og vi mangler informasjon om endring av aktiviteten over tid. De mangler dessuten ofte informasjon om aktiviteten i potensielt sensitive perioder for den kreftsykdom som studeres. Derfor er det ofte vanskelig å sammenlikne studier utført i ulike populasjoner og aldersgrupper. Fysisk aktivitet er i tillegg ofte koblet sammen med andre livsstilsfaktorer som kan innvirke på kreftrisiko (vekt, kosthold og røykevaner), en såkalt gunstig livsstil. Betydningen av nøye justering for disse potensielle forstyrrende faktorer med subgruppeanalyser er derfor av stor betydning, og mange studier mangler justering for noen av disse potensielle konfunderende variablene (11 – 14).

    Assosiasjonen mellom tykktarmskreft og fysisk aktivitet kan ikke forklares ved variasjon av kosthold, kroppsmasseindeks (kg/m 2 ) og andre mulige konfunderende faktorer (11, 24, 28). Således er fysisk aktivitet en selvstendig beskyttende faktor for tykktarmskreft, ikke bare en markør på en helsemessig gunstig livsstil. At det kan være en sammenheng mellom fysisk aktivitet og tykktarmskreft støttes dessuten av flere plausible hypoteser knyttet til den patologiske prosess i tykktarmen (tab 2).

    Tendensen til å publisere positive resultater fremfor de negative kan ofte være vanskelig å utelukke. Hvis det finnes mange publiserte studier, kan man plotte resultatene fra disse publiserte studier (f.eks. om tykktarmskreft) og studere resulatene ut fra et frekvensdiagram og høyreforskyvning. En publikasjonsbias har ikke vært sett ved tykktarmskreft hvor slike analyser har vært utført (11).

    Evnen til å være fysisk aktiv kan være genetisk betinget, samtidig kan risikoen for å få kreft være arvelig. Man kunne derfor tenke seg at fysisk aktivitet i seg selv ikke er kreftbeskyttende, men at arv er årsaken til de observerte sammenhenger mellom fysisk aktivitetet og kreftrisiko. Mange studier av høy kvalitet i ulike populasjoner og kunnskapen om de ulike kreftsykdommene tilsier imidlertid at den observerte effekten av fysisk aktivitet eksempelvis på tykktarmskreft ikke kan tilskrives arv (11, 13, 18).

    Den observerte sammenhengen mellom fysisk aktivitet og brystkreft er noe mer inkonsistent enn sammenhengen mellom fysisk aktivitet og tykktarmskreft. Årsaken kan være at sammenhengen ikke er så sterk. En annen forklaring kan være at den biologiske prosess som resulterer i utvikling av brystkreft er mer komplisert og dermed vanskeligere å observere. Denne siste forklaringen er ofte benyttet ved migrasjonsstudier når effekter av livsstilsvariabler på brystkreftrisiko først observeres etter 2 – 3 generasjoner i et nytt land, i motsetning til effektene som observeres i første generasjon ved coloncancer. Derfor blir studier av spesifikke subgrupper (premenopausal status, paritet, vekt, familiehistorie etc.) av stor betydning. I tillegg kommer betydningen av justering for konfunderende variabler. Mange av studiene mangler slike subgruppeanalyser og justering for alle aktuelle konfunderende variabler. Til tross for dette, en sammenheng mellom fysisk aktivitet og brystkreft støttes av flere plausible hypoteser som ble postulert før resultatene og er direkte knyttet til det vi vet om årsaker til brystkreft (15) (tab 2).

    For mange kreftsykdommer kunne man tenke seg at manglende diagnostisering, eksempelvis hos de inaktive personene i motsetning til hos de aktive personene, ville innvirke på resultatene. En slik forklaring tror man ikke kan forklare de observerte forskjeller for tykktarm- eller brystkreft (13). For prostatakreft vanskeliggjøres betraktningene av problemet ved påvisningen av latent prostatakreft, manglende kunnskap om den etiologiske utviklingen av sykdommen og betydningen av de biologiske hypoteser som fysisk aktivitet kan tenkes å virke gjennom. Tatt i betraktning de biologiske hypoteser, og kunnskapen om mulige etiologiske faktorer er allikevel en slik sammenheng mulig også for prostatakreft. Men det er hittil få studier, manglende justering for potensielle konfunderende variabler og få subgruppeanalyser.

    Dersom man observerer sammenheng mellom fysisk aktivitet og kun en av flere histologiske typer av en kreftsykdom, vil dette styrke oppfatningen om en reell sammenheng for denne kreftsykdommen. Dette ble observert i en studie av lungekreft (56). I tillegg er det flere plausible hypoteser for at en slik sammenheng mellom fysisk aktivitet og lungekreftrisiko eksisterer (partikkelavleiring, blodgjennomstrømning) (56).

    Konklusjon

    Konklusjon

    Vi konkluderer med at fysisk aktivitet har en overbevisende beskyttende effekt for tykktarmskreft, er sannsynlig beskyttende for brystkreft og mulig beskyttende for prostata-, lunge- og endometriekreft. Fysisk aktivitet har ingen beskyttende effekt mot endetarmskreft. For de andre kreftformene (testis-, ovarie-, hjerne-, lymfe-, blod-, nyre-, blære-, hud- og magekreft) er det manglende studier og dermed manglende kunnskap for å si noe om hvorvidt en slik relasjon eksisterer eller ikke. Det har ikke vært sett noen konsistent økt risiko ved høy fysisk aktivitet for noen krefttyper.

    De inkluderte studier, også med resultater fra Norge, ble vurdert i forhold til mulige anbefalinger av fysisk aktivitet som beskyttende faktor sett i relasjon til kreftsykdom. Aktivitetstype, frekvens, intensitet og varighet i tillegg til tidsperiode ble også vurdert. Som en konklusjon på slike betraktninger ut fra eksisterende kunnskap anbefaler vi at fysisk aktivitet gjennom hele livet betraktes som en faktor som kan modifisere risikoen for kreft og vektlegges deretter.

    Det er nødvendig med flere studier hvor potensielle biologiske mekanismer i relasjonen fysisk aktivitet og spesifikk kreftsykdom studeres. Det er ønskelig med bedre kvalitet på variabelen fysisk aktivitet (type, intensitet, varighet, frekvens, sensitive perioder, livstidsaktivitet) sett i relasjon til den kreftsykdom som studeres. Dessuten er det nødvendig med intervensjonsstudier hvor biologiske markører og intermediære trinn skreddersydd til aktuell sykdomsutvikling og sykdomsgruppe er inkludert.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media