Det store spranget
– Take-off-briefing. Departure check.
Pilotene instruerer hverandre på et fascinerende kodespråk som består av mange engelske uttrykk. De går gjennom detaljerte sjekklister for sikkerhet, utkjøring og for selve flyruten. Så er tiden inne. Arnesen, som skal styre flyspakene mot Værnes flystasjon, gir kapteinen en siste beskjed før hjulene settes i bevegelse: – Oil pressure rising!
En hjelpebil rygger den store SAS-maskinen ut fra terminalbygningen. Noen minutter senere står vi i posisjon ute på rullebanen. Så kommer det klarsignal fra tårnet. Kapteinen kaster et blikk bakover: – Er du klar?
Han får et bekreftende nikk fra journalisten før jetmaskinen tar fart, og vi blir presset bakover idet landskapet forsvinner ut til sidene i synsfeltet. Sekunder etter er vi på vingene. På vei mot 29 000 fots høyde.
Drøye to timer senere er vi tilbake på Gardermoen. Johannes Arnesen viser rundt i SAS-hovedkvarteret, mens han forteller om sitt luftige sprang fra medisin til flyging for nøyaktig ett år siden. Tilbudet om drømmejobben i SAS kom da det gjenstod bare et par måneder av turnustjenesten i Vestvågøy kommune i Nordland.
– Jeg kunne ikke la sjansen gå fra meg. I mer enn ti år hadde jeg håpet på en jobb som pilot, bedyrer 33-åringen, som utdannet seg til flyger lenge før han ble lege.
I gymnasårene var han aktiv i Gudbrandsdalen flyklubb. Senere reiste han til USA og gikk et år på sivil flyskole i Florida. I 1988, da han var 21 år gammel, returnerte han til Norge med ambisjoner om å få jobb som sivil flyger. Han tok norsk sertifikat og utdannet seg videre ved Statens trafikkflygerskole i Sandefjord. Men det nærmeste han klarte å komme en SAS-cockpit, var som koffertstuer på Fornebu flyplass.
– I begynnelsen av 1990-årene var det dårlige tider og stillingsstopp i flyselskapene, noe som viste seg å vare i flere år. Etter hvert gav jeg opp håpet om å bli profesjonell flyger, forteller han.