Diskusjon
Hvordan man tar hensyn til holdninger til mentale helseproblemer i lokalsamfunnene og til psykiatriske pasienter, vil kunne være avgjørende for om store deler av opptrappingsplanen for psykisk helse i Norge skal lykkes. Overskrider man grensene for lokalsamfunnenes toleranse, kan dette føre til politiske tilbakeslag og sette fremtiden for kommunale tiltak i fare og heller øke enn minske stigmatiseringen som hefter ved mentale helseproblemer.
Brunton (16) tilråder etter eget arbeid og etter gjennomgang av forskningen på området at stigma må bekjempes på en rekke ulike fronter:
– Gruppebehandling for pasienter med stigma som spesielt tema for gruppearbeidet
– Opplæring av befolkningen når det gjelder mentale lidelser, både i skole og senere
– Nærmere kontakt mellom befolkningen og de mentalt syke i ulike samhandlingssituasjoner
Organisasjonen Mind i England og Wales har som humanitær hjelpeorganisasjon satt i gang sin ”Respect”-kampanje 1997 – 99 (6) med mål om ”å øke mulighetene for brukere av psykiatriske helsetjenester til å delta i lokalmiljøene, på arbeidsplasser, i familieliv og i sosiale sammenhenger – og å redusere avvisning som holder så mange mennesker fanget innenfor sosiale avgrensninger. Brukerne trenger muligheter for å kunne bidra som andre mennesker, for å inneha roller som arbeidstakere, foreldre, naboer, venner – uten stadig å frykte for å bli utstøtt.” Kampanjen er bredt anlagt, med forskningsopplegg, mediepåvirkning, egne undervisningsprogrammer for skolene, opplæring av psykiatriske helsearbeidere i hvordan man arbeider konstruktivt i lokalmiljøet for å redusere frykt og motstand, øke forståelse blant arbeidsgivere for at psykiatriske pasienter trenger ”rimelig tilrettelagt” arbeid, stimulere myndighetene i velferdspolitikken rettet mot brukere av mentale helsetjenester, for å nevne noe. Resultatene av en slik kampanje foreligger ennå ikke.
Royal College of Psychiatrists har i tråd med denne erkjennelse nedsatt en arbeidsgruppe under ledelse av professor Arthur Crisp, som igjen har utløst ”the Changing Minds Stigma Campaign” (25). Etter et omfattende forberedende arbeid har gruppen, som inkluderer brukere og en bredt sammensatt psykiaterrepresentasjon, frembrakt en femårsstrategi for årene 1998 – 2003 under navnet ”Every family in the land”. Kampanjen satser på å trekke befolkningen og fagmiljøene med seg gjennom rådslagning og samarbeid med et spekter av nøkkelgrupper: pasienter, psykiatrisk helsepersonell, andre helsearbeidere, arbeidsgivere, skolebarn, deres foreldre og lærere, mediefolk og folk for øvrig.
”Det er på tide at psykiatrisk sykdom blir oppfattet som ikke noe verre enn hjertesykdom, diabetes eller multippel sclerose,” hevdes det i Lancet på lederplass 26.9. 1998 (32) i et forord til en presentasjon av 11 korte artikler om emnet publisert i forbindelse med starten på ovennevnte femårs antistigmakampanje.
De to kampanjene ble også presentert i en spesiell workshop ved WHO-WFMH-kongressen ”Partners for Mental Health – Nations for Mental Health” i London i oktober 1998. Her deltok blant mange andre også presidenten i World Psychiatric Association, Norman Sartorius, som i tillegg presenterte WPAs aktuelle internasjonale program med den målsetting å utvikle metoder som vil gjøre det lettere å bekjempe stigma og diskriminering overfor schizofreni. Schizofreni er valgt som fokus for dette programmet av flere grunner. Det er en alvorlig sinnslidelse med symptomer som folk flest vanligvis assosierer med mental sykdom – hallusinasjoner, vrangforestillinger (ofte av bisarr natur), psykomotoriske forstyrrelser og inkoherent tale, for eksempel. Sykdommen er ofte av lang varighet og kan føre til ulike grader av funksjonshemning. Rehabiliteringen er ofte vanskelig, særlig hvis den må foregå i et intolerant og fiendtlig innstilt miljø preget av uvitenhet og fordommer (33).
Sartorius avslutter med å spørre om hva en psykiater rent personlig kan gjøre for å minske stigma og diskriminering ved mental sykdom. Han råder til at vi først bør se på våre egne holdninger og prøve å øke vår toleranse og evne til å behandle schizofreni. Oppdatering av våre kunnskaper om sykdommen med henblikk på nyere forskning og det å lytte til hva pasienter og pårørende har å si om stigma og dets konsekvenser, vil være til stor hjelp. Videre bør vi bli mer aktive som advokater for de mentalt syke og delta aktivt i deres kamp for å oppnå sine rettigheter. Dette innebærer også at vi må engasjere oss i større grad i det politiske liv.
Større oppmerksomhet innen forskning og undervisning bør rettes mot det som kan bedre livskvaliteten og samhandlingen med andre for pasienter med schizofreni. Og vi bør i enda større grad være villige til å lære fra andre land og miljøer hvordan de der arbeider for å bekjempe stigmatisering og diskriminering. Erfaringsutveksling om dette må gjøres til et viktig og stadig aktuelt emne innen psykiatri og samfunn.