Men hvorfor må Paucine reise helt til Oslo?

Artikkel

Denne barneboken henvender seg til barn med leddgikt og deres familie. Forfatterne hevder også at de ønsker å henvende seg til faggrupper som har med barna å gjøre på deres hjemsted. Boken utgis med støtte fra Senter for revmatiske sykdommer, Rikshospitalet, ved stiftelsen «Til beste for pasienter og forskning» og Oslo Sanitetsforening.

Med glanset papir og stor skrift er boken lettlest for barn. Illustratør Gunvor Solum har gjort en flott jobb med sine mange, gode og fargerike tegninger.

De tre barna møtes «på et sykehus i Oslo som heter Rikshospitalet». Paucine bor i Nord-Norge og må reise med toget (!!) til Oslo for å tappe et hovent kne. Systemine innlegges fra Sørlandet med feber og utslett, mens Polyputten reiser fra Vestlandet for å operere fingrene. Vi følger dem i møtet med «stikkedamen», på operasjonsstua, hos «pysioteuten», i bassenget og på lekestuen. I beskrivelsen av sykehuslivet kan boken lett bli tørr og overpedagogisk. Det er når den gir stemme til barnas frykt og sinne at den er på sitt beste. Når Polyputten får lyst til «å sparke på alle i klassen» fordi de ikke skjønner hvorfor han blir sliten, blir han et talerør for barn som leser boken.

Paucine har oligo- eller pauci artikulær leddgikt, Polyputten har poly artikulær type mens Systemine har den systemiske formen. For barna som leser boken må da navnene virke kunstige? Hvorfor kan ikke vi voksne like godt si fåledds- og flerleddsgikt? Og hvorfor må Paucine reise helt til Oslo for å tappe kneet sitt?

Boken er sterkt preget av en bestemt avdelings behandlingsfilosofi. Jeg kan varmt anbefale den til Rikshospitalets mange små barneleddgiktspasienter, deres familie og venner. Fagpersonell som tar hånd om barna på deres hjemsted, vil ha større utbytte av annen litteratur.

Marite Rygg

Barneavdelingen

Regionsykehuset i Tromsø

Anbefalte artikler