Stemmelyd
Stemmelyd dannes ved at utpusttrykket så vidt overstiger stemmeleppenes lukningskraft. Litt luft slipper ut. Trykket faller på grunn av dette samt på grunn av Bernoulli-effekten (trykkfall som skyldes rask luftstrøm gjennom den smale stemmespalten) og som gjør at stemmeleppene suges sammen og lukkes. Trykket i luftrøret stiger, stemmeleppene presses fra hverandre og det hele gjentar seg. Utpustluften blir derved «hakket opp» i lydtrykkbølger, omtrent som når man presser luft ut mellom strammede lepper i en trompet, og gir en tonehøyde svarende til antall trykkbølger (åpne-lukke-faser) per sekund.
Klangfarge og stemmestyrke dannes ved at hulrommene over stemmespalten, særlig sinus Morgagni mellom de ekte og de falske stemmebånd (fig 1), forsterker de overtonene som «passer til» volumene av disse hulrommene ved resonans. Ved kunstsang holdes strupehodet lavt ved at diafragma holdes relativt senket i innpuststilling slik at trachea og strupehodet trekkes ned. Utpustkraft dannes da ved «støtten», dvs. en kontrollert kontraksjon av bukveggen og thorax stadig tilpasset det avtakende lungevolum. Senket strupehode gjør at sinus Morgagni får relativt stort volum, som gir kraftig resonans og klang/styrke. Stramme stemmelepper – ved passiv strekning og egenstramning – gir rask svingefrekvens og lyse toner. I brystregisteret, som tilsvarer talestemmen, har stemmeleppen stor egenstramning, er tykk og store deler av muskelmassen deltar i svingningene.
Hvis man synger høyere og høyere frekvens, strammes stemmeleppene mer og mer inntil systemet kollapser – stemmen «sprekker» og tonen blir lys, tynn, svak og gjerne med stor luftlekkasje og utilstrekkelig lukning, omtrent som falsettsang hos utrenede.