Har det alltid vært slik?
Hvis man ser tilbake på de siste 100 årene som er gått siden den ioniserende strålingen ble oppdaget, er det klart at Norge aldri har hatt noen fremtredende plass i stråleterapisammenheng (1). Selv om det ved Rikshospitalet ble utført stråleterapi allerede i 1899, var kun 22 pasienter behandlet ved utgangen av 1903. Noen prøvde å bryte ut av paradigmet, som Severin Andreas Heyerdahl da han i 1930 uttalte: «Vi er minst 10 år forsinket, og dette har satt sitt preg på norsk radiologi. Mange læger har måttet ty til utlandet for å lære radiologi, fordi vi ikke har plass til dem og det er en skam for oss» (1). Å vende et helt fagmiljø er ikke noen enkel sak: «Overgangen mellom rivaliserende paradigmer er ofte en langstrakt proces, hvor vitenskabsmænd omvendes til at se på deres vitenskab i et radikalt nyt perspektiv» (10). Enkelte lyspunkter har det likevel vært. Nordmannen Rolf Widerøe regnes som oppfinneren av både betatronen og den lineære akseleratoren. Lineærakseleratoren dominerer nå stråleterapien i de fleste land. I 1942 fikk sykehuset i Bergen installert en van der Waal-maskin som var den stråleterapimaskin som kunne levere stråling med høyest energi i verden på det tidspunktet (1).
Fremskritt i den medikamentelle behandling av sykdom har revolusjonert medisinen i nyere tid. Antibiotika og medikamenter til å behandle hjerte- og karlidelser har hatt stor betydning. I 1970-årene gjorde kjemoterapien sitt inntog, og det var knyttet store forventninger til behandlingsprinsippet i medisinske fagmiljøer. Som presisert av Evensen & Høst i 1995 er stemningen senere blitt mer nyansert: «For et par tiår siden da optimismen vedrørende kjemoterapi var på sitt høyeste, ble stråleterapi antatt å ha utspilt sin rolle. På bakgrunn av kreftsykdommenes systemiske natur ble alle lokale behandlingsprinsipper, uansett hvor effektive, ansett å være inadekvate og derfor mindre viktige. Forventningene til medisinsk kreftbehandling er imidlertid ikke innfridd» (15). Klokkertroen på kjemoterapi kan altså sies å ha sitt opphav i et paradigme av nesten metafysisk karakter – kreftsykdommens systemiske natur.
Utover i 1970- og 1980-årene ble det iverksatt en større desentralisering av kreftomsorgen, vekk fra Det Norske Radiumhospital i Oslo og ut til regionssykehusene (5). Den noe defensive holdningen til stråleterapi i Norge ble nok ikke styrket av denne manøveren. Kjemoterapi er en type behandling som er lettere å tilby ved mindre sykehus i et land som Norge, med vanskelig topografi og store avstander. Innføring av kjemoterapi fordrer dessuten lave investeringer selv om driftsutgiftene er store. Stråleterapi krever på sin side betydelige investeringer, men er kostnadseffektivt i det lange løp (3). Her kan man også trekke inn det faktum at det er vanskelig å få politisk aksept for store enkeltinvesteringer, og dette favoriserer bruk av kjemoterapi. Kanskje er dette et særnorsk fenomen?
For tiden er farmasøytiske leverandører av cellegift tungt inne i det onkologiske miljøet, blant annet ved totalt å dominere reklamebildet ved arrangementer som det årlige Onkologisk Forum. Leverandører av stråleterapiutstyr er praktisk talt fraværende, sannsynligvis fordi de ikke har fått noen henvendelser, kombinert med vissheten om at stråleterapiinteressen blant norske medisinere er relativt laber. Ved tilsvarende arrangementer i f.eks. USA, er stråleterapiindustrien synlig i en langt høyere grad.
Inntrykket av at det er en tilbøyelighet til medikamentbruk fremfor stråleterapiteknologi har også blitt bekreftet på lederplass av Stener Kvinnsland (6). Strålebehandling av skjelettmetastaser lindrer smerter effektivt og reduserer omfanget av metastasene. Pasienten beholder førlighet i en større del av gjenværende levetid (3). Til tross for dette, er opiater stadig mer brukt med negative konsekvenser som nedsløving og beinbrudd med påfølgende sengeopphold og reduksjon av livskvalitet. Paradigmet som innebærer motvilje mot stråleterapi har altså store konsekvenser for pasienter som lider av skjelettmetastaser.
Strenge krav til dokumentasjon
Teknologifiendtlighet
Teknologien har revolusjonert legevitenskapen og bidratt til å forbedre folks helse. På enkelte områder kan man innvende at ressursbruken ikke alltid står i forhold til nytten, med en usunn sammenkobling av høyteknologi og status. Enkelte miljøer går lenger og hevder at vi er kommet til veis ende når det gjelder mulighetene for ytterligere nyvinninger. Riktignok er den medisinske forskning i eksplosiv utvikling, men det hevdes at aktiviteten kun omhandler spissfindigheter og sære sykdommer som ikke har relevans til generelle helseproblemer. Dette viser seg ved at mangedobling av helsebudsjettene de siste årene ikke har hatt den forventede effekt på helsestatistikkene. Filosofen Trond Berg Eriksen stiller krav til nytenkning: «Den kartesianske betraktningen av kroppen som en mekanisme og sykdommen som en maskinskade har åpenbart uttømt sine progressive muligheter» og «Det er pasienter som trenger omsorg, pleie og oppmerksomhet . . . snarere enn å forberede medisinske måneferder» (17). Dette viser at flere vidt forskjellige paradigmer konkurrerer om å erstatte det eksisterende synet.På den ene side er det krefter som arbeider for mer teknologi i helsevesenet, mens det på den annen er de som trekker i motsatt retning.
Omsorg fra en maskin?
Utdanningssystemets betydning
Kuhn mener at det er et viktig samspill mellom utdanningssystemet som leder frem til et vitenskapelig miljø og paradigmet dette miljøet arbeider ut ifra. Utdanningen er konstruert av vitenskapsmenn som selv er lært opp til å tenke i tråd med paradigmet. Paradigmets eksistens er på sin side avhengig av et utdanningssystem som forsyner det vitenskapelige miljøet med ukritiske medlemmer (9).
Som bemerket tidligere er stråleterapi en svært spesialisert behandlingsmetode som krever høy kompetanse i naturvitenskapelige fag. Blant fagfolk i Norge, men også i utlandet, er det en økende bekymring for manglende interesse for sentrale naturfag som matematikk og fysikk i befolkningen (20). Statistikk viser at ingen andre land i OECD har så lite naturfag i grunnskolen som det Norge har (21). I våre nordiske naboland er situasjonen noe bedre, men likevel iverksettes det handlingsprogrammer for å forbedre naturfagundervisningen og øke interessen. I Norge gjøres svært lite (20). Det dårlige grunnlaget som blir lagt i grunnskolen forplanter seg oppover i utdanningssystemet og er grobunn for kommunikasjonsproblemer mellom profesjoner som behersker teknologi, matematikk og fysikk, og de som ikke gjør det. En slik utvikling kan bidra til å dempe bruk av høyteknologi i samfunnet.