Psykososial rehabilitering
Behovet for psykososiale hjelpetiltak over tid var åpenbart. Flyktningerådet hadde som de fleste andre internasjonale hjelpeorganisasjoner mest erfaring med materiell nødhjelp. En gruppe på 17 lokale psykologer og psykiatere fra Tbilisi laget et prosjektforslag for psykososial hjelp til flyktninger, og bad Flyktningerådet om finansiering. Flyktningerådet trengte selv råd – var dette en måte å hjelpe flyktninger på som de kunne støtte? Var fagfolkenes prosjekt godt nok?
Dette var bestillingen til meg sommeren 1995. Kunne jeg jobbe sammen med gruppen i noen måneder, veilede dem og hjelpe til med organiseringen? Jeg var i tvil. For det første hadde ikke prosjektgruppen selv bedt om hjelp. For det andre ville jeg ikke – og kunne heller ikke – være en ekspert som skulle komme og fortelle dem hvordan de skulle gjøre et arbeid som de sannsynligvis ville kunne like godt som jeg. Erfaringene fra Jugoslavia viste at det var viktig med respekt for kulturforskjeller og de lokale fagfolks kompetanse. Derimot ville jeg gjerne snakke med dem for å se om vi kunne finne frem til et fornuftig samarbeid. Slik ble det.
Det viktigste i løpet av de første ukene var at den skepsis og engstelse gruppen hadde før vi møttes, ble snudd til tillit. Vi fikk drøftet frem en løsning der de organiserte seg som en egen uavhengig organisasjon. Det ble gjort for å styrke selvfølelsen til prosjektgruppen og gjøre den mindre sårbar i forhold til giverorganisasjonen. Vi la vekt på å bygge opp teamfølelsen og å styrke troen på gruppen som helhet og på enkeltpersonene, for å hindre individuell jobbing. Resultatet av dette ble etablering av den uavhengige organisasjonen Foundation for the Development of Human Resources, FDHR.
Jeg har møtt denne gruppen med fagfolk fem ganger siden 1995. Vi valgte et samarbeid i korte toukers bolker der jeg har fulgt dem på arbeid i flyktningleirene i Georgia og diskutert organisering av og innhold i prosjektet underveis. Postverket fungerer fortsatt ikke særlig godt, men Internett har gjort at vi kan ha kontakt mellom møtene. Internett er et utrolig medium for folk som nesten ikke har hatt tilgang til faglitteratur i årevis!
Min rolle har i alt vesentlig vært støttespiller, veileder og samtalepartner – både for prosjektet og for Flyktningerådet. I dette arbeidet har jeg hatt mye nytte av erfaring som veileder og leder. Min bakgrunn som familieterapeut har vært til stor hjelp både i forhold til prosjektorganisasjonens utvikling og for temaene den har arbeidet med. Jeg har også hatt nytte av erfaring med behandling av flyktninger i Norge, men ikke så mye som jeg hadde trodd siden jeg ikke har hatt direkte pasientkontakt.
Utviklingen i prosjektet har gått fra individorienterte tilnærminger til velorganisert teamarbeid i forhold til større grupper, og fra en sykdomsorientert modell til vekt på mobilisering av ressurser og mestring. Etter fem års virksomhet har prosjektgruppen utviklet seg mye – fra liten erfaring og stor uvisshet om hva den skulle gjøre i forhold til hvem, til stor erfaring og kunnskap som få andre har internasjonalt. Gruppen har hatt flere presentasjoner på internasjonale konferanser. Den har fått tillit hos begge parter i konflikten, og slik sett har deltakerne kommet i en unik posisjon med hensyn til forsoningsarbeid. Ikke minst er de møtt med stor takknemlighet fra de flere tusen flyktninger de har hjulpet. Prosjektet har vist at også psykososial hjelp nytter.
Organisasjonen har etter hvert jobbet med hvordan den kan bidra til forsoning. Begge parter må finne en måte å leve med den andre på. Tanken på å måtte leve ved siden av overgriper og forsone seg med den som har voldtatt eller drept nære slektninger, er nesten utenkelig. Alternativet er imidlertid krig, etnisk rensing eller permanent forflytning. Evnen til forsoning er dramatisk mindre når sulten, nøden og fornedrelsen preger hverdagen. Det er derfor avgjørende at slike psykososiale prosjekter går parallelt med materiell nødhjelp.
Metodene prosjektet har brukt har etter hvert dreid seg mye om å bevisstgjøre flyktningene på hvordan de forteller sin historie. Det finnes flere måter å gjøre det på, avhengig av hvem som gjør det og hva hensikten er. Ulike elementer fra tidligere historie vil hentes inn til støtte for deres versjon av konflikten, og for å skape en identitet. Hvordan fiendebilder utvikles og bidrar til fastlåsing av konflikten, har også vært et sentralt tema. Likeledes hvor lett det er å innta en offerrolle i flyktningenes situasjon, og den ødeleggende passiviteten som følger av det. I prosjektet er det lagt stor vekt på å forebygge at disse fiendebildene og offerrollen overføres til kommende generasjoner. Kontakt med de sentrale meningsdannere, lederne i leirene, har vært vesentlig.
Det har vært en klar prioritering å satse på barna. Både fordi det er lettere å nå de voksne gjennom dem, og særlig av forebyggende hensyn. Det er åpenbart at denne fastlåste situasjonen kan skape generasjoner av traumatiserte mennesker hvis ikke barna blir tatt vare på og får et minimum av omsorg og hjelp til egenutvikling. Prosjektet har satset mye på barnegrupper med sterke kulturelle innslag, og ungdomsgrupper med rollespill. Det har vært arrangert flere sommerleirer og møter på nøytral grunn mellom barn og ungdom fra begge sider av konfliktområdene, slik Nansenskolen har gjort for ungdom fra Jugoslavia. Man har utviklet selvhjelpsgrupper for voksne, særlig kvinner, og satset stadig mer på kultur som virkemiddel, som folkedans og folkemusikk. Det er også gitt individuell terapi til de mest traumatiserte.
Etter hvert har spredning av kunnskap blitt viktig, med vekt på indirekte arbeid med lokale hjelpere og ikke-profesjonelle. Flyktningerådet har arrangert internasjonale seminarer med deltakelse av prosjektgrupper og flyktninger fra alle sider av konfliktområdene i Kaukasus, noe som har vært svært nyttig og utrolig spennende å være med på.
Etablering av felles prosjekter med lokale fagfolk i utbryterrepublikkene har kanskje vært noe av det farligste, men også det mest spennende. En nervepirrende opplevelse var å være med på forhandling med den lokale visestatsminister og helseminister i Sør-Ossetia om muligheten for at våre georgiske fagfolk kunne etablere et barneprosjekt der. Det var en balansegang mellom å ta hensyn til de politiske prinsipper om ikke å samarbeide med fienden på den ene side og barnas nød på den annen. Heldigvis veide hensynet til barna tyngst. Det at Flyktningerådet finansierte prosjektet hadde nok en avgjørende betydning.