Diskusjon
Ved hjelp av denne metoden, som er en prospektiv monitorering av barns helse og utvikling fra svangerskap til sju måneders alder, lyktes det å identifisere 87,5 % av barna som ved fire års alder viste seg å være funksjonshemmet. Metoden gjør det derfor mulig å sette inn hjelpetiltak på et tidlig tidspunkt. Identifikasjonene var bedre enn det som er vanlig i praktisk klinisk arbeid. Dette gjelder f.eks. moderat til lett cerebral parese, mental retardasjon, autisme og Aspergers syndrom. I tillegg identifiserte totalskåren like mange barn som ikke var funksjonshemmet, men som hadde fått klinisk definerte vansker ved fire års alder.
En sensitivitet på 88 % og en spesifisitet på 93 % er godt over det akseptable nivået på 80 %, som er anbefalt av Meisels (5). Dette er også vesentlig høyere enn andre testresultater som det er naturlig å sammenlikne med. Denver-testen (26) hadde en gjennomsnittlig sensitivitet på 41 % og en gjennomsnittlig spesifisitet på 93 % (6). Fagan-testen har ved tre til sju måneders alder en sensitivitet på 91 % og en spesifisitet på 81 %, mens Bayley-testen ved åtte måneders alder har en sensitivitet på 45 % og en spesifisitet på 38 % (27).
En evaluering blant 100 foreldre viste at de var svært positive til at barna ble «godt undersøkt», og de aller fleste (68 %) gav tydelig uttrykk for at dette føltes betryggende. Evalueringen viste at helsesøstrene totalt brukte ca. 30 minutter ekstra i løpet av de sju månedene når de først var kommet inn i de nye rutinene, og legene brukte seks til ti minutter på å besvare skjemaene. Den nye undersøkelsen på barselavdelingen tok 25 – 45 minutter. Totalt sett gav helsepersonellet uttrykk for at metoden lett lot seg innpasse i de vanlige konsultasjonene (28).
Utforming av presise spørsmål som skulle besvares med ja eller nei gav liten mulighet for bruk av skjønn og førte til minimal tidsbruk.
Det var et lite antall av den totale gruppen falskt positive som ikke hadde behov for tidlige hjelpetiltak. Det er derfor nærliggende å foreslå at barn med høye totalskårer får tilbud om tettere oppfølging, gjerne med regelmessig vurdering av fagpersoner som besitter spesiell kompetanse på områder der barnet har særlig høye skårer, f.eks. innen motorikk eller samspill. For øvrig er det anbefalt at terskelen for å henvise barn ved usikkerhet eller bekymring skal være lav (7), og det er antydet at en henvisningsrate for skolerelaterte og emosjonelle problemer på 10 – 20 % er rimelig (29). En henvisningsrate på 9,8 % synes i en slik sammenheng ikke å medføre urimelig belastning på utredende instanser. En henvisningsrate på ca. 10 % stemmer med andre studier (23, 30).
De kliniske vanskene som ikke ble fanget opp, var generelle utviklingsvansker og spesifikke språkvansker. Spesielt språkvansker kan selvfølgelig ikke forventes identifisert i tidlig spedbarnsalder, undersøkelse ved ett, to og fire års alder vil være bedre egnet. Høye totalskårer i spedbarnsalder kan gi indikasjoner til helsepersonell om at barna trenger spesiell oppfølging og tilrettelegging. Evalueringene tyder på at personellet får økt forståelse og innsikt i barns utvikling. Det er derfor viktig at de får hjelp til å lese barnas behov og til å gi tips om hvordan de kan bygge nødvendige stillaser rundt dem. Metodebøkene som er utarbeidet i tilknytning til metoden, bidrar til å veilede helsepersonell i å sette søkelyset på ressurser hos barnet og omsorgspersonene.
Bruk av metoden krever noe opplæring og veiledning. Bruken av ikke-optimale skårer er ukjent i helsevesenet, og det er særlig behov for å bevisstgjøre helsepersonell om forskjellen mellom ikke-optimale forhold og patologiske forhold. De fleste barn har gjerne flere ikke-optimale forhold uten at dette får betydning for utviklingen på lengre sikt.