Folk med våpen betaler ikke skatt
Det blir brukt ca. to dollar årlig per innbygger på helsetjenester, mens det for sju år siden ble brukt ca. 200. Landet er derfor helt avhengig av humanitær hjelp. Verdensbanken gjennomførte i juni i år en analyse av helsetjenesten i Tadsjikistan. Konklusjonen var kort og konsis: et helsesystem i krise og forverring av folkehelsen.
Til tross for at landet har rikelig med rent vann fra sine høye fjell, er rørsystemet så dårlig at drikkevannet er helsefarlig. Særlig har det vært mye tyfoidfeber. Vårflom overskyller gjerne vannledningsnettet, og dette kan føre til alvorlige epidemier.
Malaria, som ble utryddet på 1960-tallet, har hatt et voldsomt oppsving. I fjor var det offisielt registrert ca. 30 000 tilfeller, sannsynligvis må man multiplisere dette tallet med ti for å få et rimelig dekkende bilde. Tuberkulose har økt drastisk de siste tre årene, fra en prevalens på 30 per 100 000 i 1995 til 267 per 100 000 i 1997.
I enkelte distrikter er det opptil 80 % hjemmefødsler. Det er det ikke noe å si på, sykehusene har ofte ikke oppvarming eller rennende vann, rutene er knust eller stjålet sammen med det meste av utstyret. Nesten halvparten av kvinnene har et fødselsintervall på under to år. Og, ikke uventet, nesten halvparten har anemi under svangerskapet.
Barnedødeligheten var i 1997 27,6 per 1 000 levendefødte. Mødredødeligheten var 64,6 per 100 000 levendefødte. Statistisk har det vært en forbedring i løpet av de siste årene, men ettersom andelen hjemmefødsler er økende og registrering av fødsler og dødsfall koster en halv månedslønn, er det all mulig grunn til å ta tallene med en klype salt.
Min oppgave her er, foruten å lede WHOs kontor i Tadsjikistan, å koordinere den internasjonale humanitære helsehjelpen. I samarbeid med flere frivillige legeorganisasjoner gjennomførte jeg en kartlegging av diagnostiske og terapeutiske forhold ved akutte tilstander ved 19 sykehusavdelinger i Dusjanbe. Resultatene var nedslående:
Ingen ambulansetjeneste fungerer om natten. I akutte tilfeller hendte det at folk døde hjemme, fordi ingen ville bringe dem til sykehus. Og om de kom frem, var det på svært mange sykehus slik at de ikke ble tilsett av medisinsk kvalifisert personell om natten, enten det nå skyldtes mangel på personell, lav arbeidsmoral eller manglende lønnsutbetalinger.
Diagnostikken var preget av gammelt, utrangert utstyr og manglende reagenser. For eksempel kunne ikke det største fødselssykehuset utføre verken rhesusundersøkelse eller bestemme bilirubinnivå. Ved en stor medisinsk avdeling som mottok akuttinnleggelser kunne man ikke utføre blodsukkeranalyse eller bestemme sukkernivået i urin. Alt som skal gjøres, må pasienten betale for privat, inkludert overføring til intensivavdeling for akutte prosedyrer. Dersom en pasient ikke kunne betale, ble han ikke overført.
Jeg er på seminar om helsereformer. Vestlige besøkende WHO-eksperter foreslår skatt på alkohol og tobakk for å få inntekter til statskassen. En av rådgiverne i helsedepartementet hvisker til meg: ”De forstår ikke at folk med våpen i hånd ikke betaler skatt!” For øvrig hadde det ikke vært stort til inntekt – det er ikke samme drikkeskikker her som i Russland. Og tobakken er oftest erstattet av nos, et snusliknende stoff med hallusinogene egenskaper.
Navnene i programmet minner om eventyr fra 1001 natt – ministeren heter Alamkhan (og oppfører seg som en khan), ellers ånder det poesi av sjeflegene, professorene og departementssjefene: Zouhra, Mihrinisso, Sanobar, Muhabbat, Pirnazar, Firouz, Sitora, Ziyoda, Nargis, Farhod. I pausene er det vanlig sovjetisk apartheid: bossene og utlendingene går til et eget rom for kaffe og annet godt, de øvrige seminardeltakerne må finne seg i å ta pause i foajeen. Dette er helt normalt og ingen reagerer på det. Ministeren har en egen slave som løper rundt og skjenker drikke til ham og som tilmed rensker maten for ham!