På dermatologisk hellig grunn

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Cæsar Boeck - en personlighet i norsk medisin og en betydningsfull dermatolog i internasjonalmedisinsk historie

    For noen få år siden kom en eldre elskverdig kvinne til Hudavdelingen ved Rikshospitalet for vurdering av enhudlidelse. Til vår forbauselse kunne hun fortelle at hun som ung pike hadde vært privatpasient hos professor CæsarBoeck! Hennes utsagn gjorde et dypt inntrykk. Den strenge mannen, som så ned på oss unge fra avdelingens samling avportrettmalerier, ble med ett sterkt nærværende.

    Cæsar Boeck (1845-1917) var et av de siste medlemmer av en embetsmannsslekt som på 1700-tallet kom til Norge fraFlandern. Slekten er nå utdødd på mannssiden etter å ha fostret en rekke fremragende akademikere, hvorav flerebetydningsfulle leger, slik som Cæsar Boeck og hans onkel Carl Wilhelm Boeck (1808-75). Begge var sterkepersonligheter, både som leger innen norsk dermatologi og som vitenskapsmenn.

    Cæsar Boeck arbeidet som reservelege ved Hudavdelingen ved Rikshospitalet fra 1875 og var konstituert overlege til1878 etter sin onkels død. Han ble i 1889 utnevnt til sjef og overlege og i 1895 "bestallet" som professor ved Norgeseneste hudavdeling. Etter eget ønske trakk han seg tilbake i 1915. I hele sitt profesjonelle liv opprettholdt han enangivelig "enorm" privatpraksis. Privat levde han et tilbaketrukket og fredsommelig borgerlig liv med en stor interessefor flamske malerier (1, 2). Denne interessen har sannsynligvis sin årsak i hans norske slekts utgangspunkt iFlandern.

    Cæsar Boeck var svært aktiv i det norske medisinske miljø. Sammen med sine kolleger Mikael Skjelderup (1834-1902) ogFredrik Stabell (1832-99) stiftet han i 1881 Tidsskrift for praktisk Medicin, som ved grunnleggelsen av Den norskelægeforening i 1886 ble til Tidsskrift for Den norske lægeforening.

    I vår tid med raske og store forandringer blir studiet av fortiden stadig viktigere for å finne meningsfyltesammenhenger. Historien om tidligere tiders medisinske praksis setter vår profesjonelle gjerning inn i en sammenhengsom gir dypere mening. Derfor er det gledelig når unge kolleger beskjeftiger seg med medisinsk historie. Et godteksempel er den spennende artikkelen i dette nummer av Tidsskriftet (3) om Cæsar Boecks epokegjørende beskrivelse avMultipelt benignt hud-sarkoid fra 1899 (4) - for 100 år siden i disse dager - og den påfølgende rivalisering om"retten" til denne sykdommen.

    Takket være nedtegnelsen av historiske sammenhenger kan vi få innsikt i tidligere kulturer. I alle slike kulturerstår medisinsk praksis sentralt (5). Vi finner det i Ebers Papyrus fra Egypt, som også forteller om medisinske rutiner,hudens problemer og behandling flere tusen år før vår tidsregning. Viktig er også den hetittiske leder Hamurabis Codexog den antikke verdens skrifter (6). Aristoteles oppfattet huden som skillet mellom det indre og ytre kosmos og menteat forandringer i huden oppstod når denne kosmiske likevekt ble forstyrret. Den Hippokratiske Codex-samling (7) harvært et sentralt medisinsk-historisk dokument frem til våre dager.

    Dermatologien, som resten av den moderne medisinen, er en ung vitenskap. Huden ble først definert som et eget organi 1777 ved Anneus Charles Lorry (1726-83), etterfulgt av en rekke forsøk på å klassifisere sykdommer i huden.Grunnleggelsen av verdens eldste dermatologiske klinikk, i Wien, fant sted i 1841 med Karl Ferdinand Hebra (1816-80)som sjef (8). Noen måneder etter ble Rikshospitalets Hudavdeling i Kristiania grunnlagt i kongelig statsråd påStockholms slott under kong Karl Johan. Senere vokste det frem flere dermatologiske sykehusavdelinger i hele Europa.1800-tallet ble en tid hvor man innen dermato-venereologien systematiserte kjente og nyoppdagede sykdommer medutgangspunkt i den kliniske morfologi, efflorescensene (ex + florescere - slå ut i blomst), og det histologiske bildetav biopsier. Det er i denne sammenhengen vi må se norsk dermatologis største personligheter, Cæsar Boeck og hans onkelog forgjenger Carl Wilhelm Boeck.

    Cæsar Boecks vitenskapelige produksjon ble etter hvert meget omfattende. Han var en usedvanlig begavet kliniker oghistopatolog. Han pleiet sine tallrike utenlandske kontakter, spesielt i Østerrike og Tyskland, publiserte i sentraleinnenlandske og utenlandske tidsskrifter og hadde flere studieopphold i utlandet, bl.a. i Wien i 1874/75. Han var enledende personlighet ved de store internasjonale dermato-venereologiske kongresser. Som et resultat av dette ble dettil hans 66-årsdag utgitt et festskrift i bokform med oversikt over alle hans publiserte arbeider og med artikler fradatidens ledende dermatologer. Boken befinner seg i dag i Rikshospitalets Hudavdelings forvaring. Den ble senere utgittav det toneangivende Archiv für Dermatologie und Syphilis i Wien (9).

    Cæsars Boecks viktigste "oppdagelse" var førstebeskrivelsen av den ennå aktuelle hud- og systemsykdom sarkoidose(4), hvis etiologi fortsatt er ukjent. I henhold til en praksis som nå synes å forsvinne, er denne sykdommen senereblitt knyttet til førstebeskriverens navn, og sarkoidose kalles derfor også for Morbus Boeck, Boecks sykdom. Som endigresjon har dette eponymet voldt internasjonale problemer hva gjelder uttalelsen av selve navnet (10).

    Cæsar Boeck fikk brukt sine evner til rett tid. I striden om hans "førsterett" til sarkoidosen ble siste ord sagt ien artikkel fra 1982: "Boeck arrived at precisely the right moment with a recognizable truth. He coined an instantlyacceptable term (sarkoid) that had been used up to that time only by Kaposi to encompass some illdefined, relativelybenign lymphomas. Perhaps, most important, he accurately and lucidly depicted the classical histological features ofthis characteristic granuloma. So, history justifies the term Boeck's sarcoidosis" (11).

    Den norske nekrologen over Cæsar Boeck, trykt i Tidsskriftet i 1917, innledes meget berettiget med følgende vakre ogtidstypiske betraktning: "Ved professor Cæsar Boecks bortgang den 17de mars iaar er vort land blit det navn fattigere,hvis bærer ubestridelig inden den medisinske verden hadde den lødigste internasjonale klang" (9).

    Ole Fyrand

    Ole Fyrand (f. 1937) har vært ansatt ved Hudavdelingen, Rikshospitalet fra 1972, der han nå erprofessor og avdelingsoverlege

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media