Leger med og uten grenser

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Etter tildelingen av Nobels fredspris for 1999 opplever Leger Uten Grenser både hyllest ognærmere gransking av sitt arbeid

    Nobelkomiteen kunngjorde 15. oktober 1999 at Nobels fredspris skal tildeles Leger Uten Grenser - Médecins SansFrontières - for banebrytende humanitær innsats.

    I jubelen, og dels i lettelsen, over at tusenårets siste fredspris går til Leger Uten Grenser, snarere enn tilkinesiske opposisjonelle, har det ikke vært mange kritiske kommentarer. Den norske lægeforening var blant de førstestolte gratulantene. Det er en glede at Nobels fredspris går til en engasjert og aktiv frivillig hjelpeorganisasjon somhjelper og vitner om mennesker i fare.

    Organisasjonen nyter stor respekt for sine prinsipper om nøytralitet og uavhengighet, og for at de ofte er de førstetil å nå frem og de siste til å trekke seg ut ved væpnede konflikter og naturkatastrofer. Prisen er en anerkjennelse avorganisasjonen slik den fremstår gjennom vitnesbyrd fra helsearbeidere i felten. Men som vanlig vil nobelprisen sikkertogså bidra til å belyse sider ved Leger Uten Grenser som er mindre kjent og mer problematiske.

    Kort tid etter at Menneskerettighetsutvalget i Den norske lægeforening ble opprettet i 1991 tok den internasjonaleorganisasjonen Médecins Sans Frontières kontakt fordi de ønsket å komme til Norge for å formidle vitnesbyrd omsituasjonen for kurderne i Nord- Irak, sultkatastrofene i Afrika, om problemer knyttet til de internasjonalehjelpeorganisasjonenes konkurranse i felten, og om hvordan myndighetene i flere av mottakerlandene utnyttet situasjonenfor å få nødhjelpsmidler. Menneskerettighetsutvalget hjalp til med å arrangere en pressekonferanse, møter medUtenriksdepartementet, og med utenrikskomiteen i Stortinget. Det gjorde et sterkt inntrykk å høre beretningene, oppleveformidlingsevnen og engasjementet, og ikke minst viljen til å belyse dilemmaer som organisasjonen selv stod oppe i.

    Et godt eksempel på denne viljen er en artikkel skrevet av lederen for den norske avdelingen, Morten Rostrup, derhan belyser etiske dilemmaer knyttet til medisinsk nødhjelp (1). Leger Uten Grenser valgte å trekke seg ut av leirene iTanzania og Zaire der flyktninger fra Rwanda var samlet etter folkemordet i 1994 fordi de mente hjelpen ble misbrukt avhutumilitsen til å bygge opp en geriljahær. I Sør-Sudan vurderer organisasjonen fortløpende om de skal trekke seg utfordi nødhjelpen manipuleres av lokale makthavere, og i Nord-Korea trakk de seg ut i 1998 fordi myndighetene nektetdirekte tilgang til pasientene. Leger Uten Grenser ser seg stadig nødt til å sette grenser for å etterleve sineprinsipper.

    I forbindelse med at Menneskerettighetsutvalget arrangerte et seminar for det internasjonale krigstribunalet i Haagi 1995, møtte det internasjonale Røde Kors og Médecins Sans Frontières sammen med Verdens helseorganisasjon og en rekkeandre internasjonale hjelpeorganisasjoner for å diskutere de ulike rollene i felten (2). Det bildet som dannet seg varat hjelpeorganisasjonene både konkurrerer og utfyller hverandre. Forholdet mellom Røde Kors og Leger Uten Grenserillustrerer dette. Røde Kors arbeider etter prinsippet om at de må ha tillatelse fra myndighetene i de land der de gårinn, mens Leger Uten Grenser ikke krever slik tillatelse. Leger Uten Grenser har vært i stand til å hjelpe i områderder Røde Kors ikke kommer til, men de har også vært kastet ut av land der Røde Kors har kunnet arbeide.

    I tiden etter at fredsprisen ble annonsert, har norske aviser omtalt to saker som belyser prinsipielle spørsmålknyttet til Leger Uten Grenser. Under overskriften Uavhengige leger lever av UD-midler omtalte Dagsavisen enNTB-melding om at den norske avdelingen i fjor mottok 72 millioner kroner fra Utenriksdepartementet, mens de baresamlet inn 3,5 millioner kroner fra private givere (3). Dette strider mot organisasjonens målsetting om uavhengighet,melder NTB. Leger Uten Grenser svarer at man må se på det internasjonale budsjettet der 58% av midlene i 1998 kom fraprivate givere (4). Saken viser likevel at spørsmålet om uavhengighet er vanskelig for alle frivillige organisasjoner.Kanskje er det snarere tale om grader av avhengighet, der Leger Uten Grenser strekker seg lenger enn mange andreorganisasjoner ved å sørge for at mer enn 50% av midlene skal komme fra private givere. I spesielle situasjonerbenytter de ikke midler fra partiske givere, slik de demonstrerte det under Kosovo-krisen, der Leger Uten Grenser ikkebenyttet midler fra myndighetene i NATO-land.

    Den andre saken er eksklusjonen av den greske avdelingen av Leger Uten Grenser. Det nære forholdet mellom Hellas ogSerbia bidrog til at den greske avdelingen ønsket å hjelpe Serbia under Kosovo-krisen. De gikk på egen hånd inn iSerbia, og ble etter dette utsatt for kritikk fra den internasjonale organisasjonen til Leger Uten Grenser som mente atgrekerne brøt med prinsippet om uavhengighet. Den 24. september 1999 ble den greske avdelingen utelukket fra Leger UtenGrenser, men først etter oppslag i internasjonale medier sendte organisasjonen ut en pressemelding om saken (5).

    Prinsippet om uavhengighet holdes høyt i hevd av Leger Uten Grenser, og det er beundringsverdig. Men uavhengighetenav myndigheter har en annen side, og det er avhengigheten av mediene. Hjelpeorganisasjonene har fra opprettelsen tidligi 1970-årene mestret internasjonale medier misunnelsesverdig godt. Våre forestillinger om Leger Uten Grenser er knyttettil unge kvinner og menn som yter en heltemodig innsats i dramatiske situasjoner. Helterollen er salgbar, og er sikkertavgjørende for omfanget av de private midlene som samles inn. Leger Uten Grenser legger selv vekt på flere andre siderved sin virksomhet som ikke vinner like stor oppmerksomhet. De er involvert i mange mer møysommelige og byråkratiskeprosjekter. I disse dager er de aktivt engasjert i et fremstøt overfor Verdens handelsorganisasjon (WTO) for å bidratil at nødvendige legemidler blir tilgjengelige i fattige land (6). Foreløpig kombinerer de rollen som ung helt medrollen som verdig voksen, men mange andre hjelpeorganisasjoner vet at det kan være vanskelig over tid. Nobels fredsprisvil forhåpentligvis bidra til at de fortsatt kan utvikle denne kombinasjonen.

    Camilla Stoltenberg

    Camilla Stoltenberg (f. 1958) er leder for Legeforeningens menneskerettighetsutvalg. Hunarbeider med genetisk epidemiologi som post doktor-stipendiat.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media