Xenotransplantasjon

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Organtransplantasjon fra dyr til menneske utfordrer menneskets selvforståelse ogverdigrunnlag

    De seneste årenes diskusjon om xenotransplantasjon, i offentligheten utløst av arbeidet for å transplantere hjertefra gris til menneske, har ofte dreid seg om enkle alternativer: ja eller nei, for eller imot. Men det er sjeldenetiske og moralske aspekter ved et problem kan forenkles på denne måten. Som oftest vil svaret avhenge av en rekkevariabler som ikke fanges opp av den prinsipielle diskusjonen.

    Noen går riktignok imot xenotransplantasjon fordi de mener det rent prinsipielt er galt å sette et dyreorgan inn iet menneske. Det kan være fordi de finner det "unaturlig", eller fordi de mener at et menneske med et grisehjerte kanoppfattes som en blanding av menneske og dyr. Den psykologiske siden av saken legges også i vektskålen: et grisehjertevil gjøre selvfølelse og identitetsopplevelse til et problem.

    Disse argumentene imot xenotransplantasjon på et prinsipielt grunnlag er ikke uten videre overbevisende. Men dermeder det ikke sagt at de er uten betydning, eller at de spørsmålene som angår menneskesyn og etiske grunnverdier i dennesammenheng bare kan avfeies. Jeg vil gjette på at de fleste psykologisk sett vil kunne leve ganske greit med etgrisehjerte, hvis det skulle bli nødvendig. Men det forutsetter at både den eksistensielle og den prinsipielleproblematikken blir behandlet åpent, nyansert og grundig.

    Kaster vi et blikk på kultur- og idéhistorien, ser vi at mennesket alltid har reflektert over seg selv og sinegenart i lys av hva det kan og vil. Xenotransplantasjon innebærer at vi krysser noen grenser som tidligere bleoppfattet som absolutte, og som har forbindelseslinjer til sentrale deler av menneskesynet i vår kultur. At denneformen for transplantasjon oppleves som utfordrende og tankevekkende er derfor ikke overraskende. Det ville tvert imotvært overraskende - og bekymringsfullt - om xenotransplantasjon ikke utløste spørsmål som angår vårselvforståelse, vårt verdigrunnlag og vårt syn på forholdet mellom menneske og dyr. Ingen kan på lang sikt være tjentmed at disse spørsmålene feies under teppet, selv om de er vanskelige å besvare og kanskje kan stikke kjepper i hjulenefor de ivrigste pådriverne. Noe er vindskjevt i et samfunn som vil utvikle en avansert og grensesprengende teknologi,men som ikke kan eller vil legge til rette for en like avansert diskusjon av de ideer og forestillinger som erimplisert i denne teknologien.

    De problemer og utfordringer av rent medisinsk art som xenotransplantasjon stiller oss overfor er beskrevet av ArntE. Fiane & Tom E. Mollnes i dette nummer av Tidsskriftet (1). Problemene er store, og hvis de kan overvinnes, vil detvære en bragd. Dét er ingen innvending mot å forsøke, snarere tvert imot, men forutsetningen må være at samfunnetsetter klare rammebetingelser for arbeidet.

    Et springende punkt er selvfølgelig spørsmålet om muligheten for overføring av smitte, ikke bare til den pasientendet gjelder, men til samfunnet for øvrig. Retrovirus spøker i kulissene. Hvordan risikoen skal vurderes, avhenger littav synsvinkelen. Tar vi utgangspunkt i pasienten, vil nok den som bare har døden som alternativ være villig til å ta enforholdsvis stor sjanse på egne vegne. En stor risiko for å bli smittet kan oppveies av en aldri så liten mulighet forå berge livet. Sett med samfunnet som utgangspunkt er det derimot ikke nok å si at risikoen for smitte er svært liten.Den risiko vi tar, må veies opp mot det som settes på spill. Selv en liten risiko kan bli for stor når hele samfunnetkan bli rammet. I dette perspektiv tror jeg heller ikke pasientene vil ønske grisehjerter for enhver pris.

    Det vi trenger er ikke bare nøkterne vurderinger av hva som er sannsynlig, men vurderinger av hvilken risiko vimener vi kan ta. Jeg etterlyser ikke skremselsbilder, men vi trenger også vurderinger av disse spørsmålene undersynsvinkelen "verst tenkelige tilfelle". Tør vi ikke gjøre slike vurderinger, da er xenotransplantasjon prematurt.

    Forsikringer om at "dette er utenkelig" eller "ren spekulasjon" overbeviser ikke uten videre. Historien lærer oss atslike forsikringer alltid skal tas med en klype salt. Sammenhengen mellom Creutzfeldt-Jakobs sykdom og kugalskap varogså "helt utenkelig", inntil den plutselig var svært så tenkelig - og beviselig. Folk flest har i de senere årutviklet en betydelig skepsis til vitenskap og forskning, og den skepsisen kan være sunn også for forskerne.Forskningen lever tross alt av å trekke hevdvunne sannheter i tvil.

    Klinisk utprøvning av xenotransplantasjon vil, hvis den kommer i gang, reise en rekke problemer av forskningsetiskart, og forsøkenes legitimitet vil forutsette at forskningsetikken blir håndtert på en måte som tåler offentlighetenskritiske lys. Hvis xenotransplantasjon skulle bli etablert medisinsk praksis, vil også nye problemer melde seg. Da vilvi ha både menneskehjerter og grisehjerter til rådighet. Menneskehjertene vil rimeligvis være de mest attraktive. Skalvi da la menneskehjertene gå til dem som står først i køen? Skal vi trekke lodd? Og hvordan vil det gå med tilgangen påmenneskehjerter, vil den kanskje synke? I så fall vil det som var tenkt som et supplement til det normale, selv bli detnormale, og det var vel ikke meningen?

    Det har åpenbart virket provoserende på enkelte at hensynet til dyrenes ve og vel også er blitt trukket inn ibildet. Når vi kan spise grisehjerter, da må vi vel også kunne transplantere dem? Igjen er det slående hvor lett vislår oss til ro med enkle resonnementer som basis for bruken av en komplisert teknologi. Vi behøver ikke gå dypt iproblemene for å oppdage at xenotransplantasjon ikke kan legitimeres med en enkel henvisning til svineribben påjulebordet. Skal virksomheten bygges på bærekraftige argumenter, må de hentes annetstedsfra.

    Det kan være grunn til å minne om at kanskje den viktigste og mest omfattende kulturkritikken i de seneste tiårenenettopp har dreid seg om vårt forhold til naturen og til andre former for liv enn vår egen. En kultur som utelukkendeverdsetter menneskelig liv ser ut til å undergrave sitt eget livsgrunnlag. Jeg har derfor liten tro på atxenotransplantasjon kan bli en etablert praksis i stor skala, hvis ikke vi på en anstendig og human måte drar omsorgfor de dyrene som leverer organene. Det kan godt tenkes at det lar seg gjøre. Men det skjer ikke med mindre spørsmåletblir reist og tatt på alvor, også i medisinsk sammenheng.

    Norske myndigheter har på linje med en rekke andre land ønsket en betenkningstid for klinisk utprøvning avxenotransplantasjon. Det tror jeg er en klok vurdering. Men utsettelsen bør ikke brukes til bare å la tiden gå. Det erfor passivt. Betenkningstiden må brukes både til medisinsk forskning og til systematisk bearbeiding av de tankemessigespørsmål som denne virksomheten reiser, slik at vi kan møte utfordringene på grunnlag av et gjennomtenkt verdi- ogmenneskesyn.

    Svein Aage Christoffersen

    Svein Aage Christoffersen (f. 1947) er professor i etikk og religionsfilosofi, medlem av Detnasjonale utvalg for medisinsk forskningsetikk og leder av Rådet for dyreetikk

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media