Sykehjemssøknaden - en medisinsk fallitterklæring?

Artikkel
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Gamle mennesker får gjerne uvanlige symptomer ved kroppslig sykdom. Akutte tilstander, f.eks. lungebetennelse ellerhjerteinfarkt, manifesterer seg ofte ved ulike kombinasjoner av delir (også kalt akutt forvirring), falltendens oginkontinens. Også ved kronisk sykdom vil det mest dominerende symptomet i mange tilfeller være redusert evne til åklare seg selv. Slike uspesifikke, men viktige symptomer hos gamle blir fremdeles i for stor grad ignorert avhelsevesenet, enten på grunn av manglende kunnskaper eller fordomsfulle holdninger. Rask og adekvat behandling avunderliggende sykdom er det mest effektive tiltaket for å gjenopprette tapt funksjon og forebygge varig avhengighet avandre.

    Den gamle damen med forsømt ovarialcancer som vi blir presentert for i dette nummer av Tidsskriftet (1), er såledestypisk på flere måter. Til tross for diagnoseforsinkelsen var det mulig å tilby kausal behandling rettet mot hennesgrunnlidelse, og dette førte som ventet til bedret funksjon. Likevel ble hun etter eget ønske permanent sykehjemsbeboeri løpet av behandlingsperioden. Dette kan i første omgang virke overraskende.

    I behandling og rehabilitering av gamle mennesker har vi langt på vei vent oss til å betrakte fortsatt opphold ieget hjem som kriterium på suksess. For mange gamle, kanskje de fleste, er det et mål å bli boende lengst mulig hjemme,også ved sykdom. Det må vi selvsagt hjelpe dem med. Men en ikke ubetydelig gruppe ser sykehjem som et godt og trygtalternativ ved helsesvikt, selv om helsen i og for seg ikke er så dårlig at sykehjemsplassering er tvingende nødvendig(2). Denne gruppen blir tapere hvis legene baserer sine vurderinger på den politisk korrekte, men unyanserte antakelsenat hjemme alltid er best for «de gamle». Slike stereotypier kan nok være gunstige for kommuneøkonomien, men ikke forpasientene.

    Våre kunnskaper er mangelfulle når det gjelder den helsemessige effekten av sykehjemsplassering, men en pågåendelongitudinell undersøkelse vil etter hvert gi mer presis kunnskap (3). Populære antakelser går ut på atinstitusjonalisering fører til apati, lært hjelpeløshet og fallende funksjon (4). Klinisk erfaring tilsier imidlertidat pasienter også kan blomstre opp når de kommer i sykehjem, særlig hvis de har svakt sosialt nettverk og angst ogutrygghet har dominert deres hverdag. Paradoksalt nok kan disse pasientene bli nødt til å opprettholde sin hjelpeløshetetter at de er kommet i sykehjem, ellers risikerer de kanskje overføring til et lavere omsorgsnivå.

    Aldershjemmene representerte tidligere et tilbud til eldre som var selvhjulpne, men som likevel foretrakk en merinstitusjonspreget boform. Denne institusjonstypen er imidlertid blitt dramatisk nedbygd. Den kraftige satsingen påomsorgsboliger fyller sannsynligvis et behov, men ikke nødvendigvis for de samme pasientene som tidligere ville valgtaldershjem. Valg av boform for gamle mennesker vil i mange tilfeller måtte dikteres av medisinske forhold, men skullefor øvrig være basert på deres egne preferanser. En reell valgfrihet forutsetter ikke bare at omsorgstilbudet ertilstrekkelig dimensjonert, men også at det er differensiert nok til å imøtekomme individuelle ønsker og behov.

    Torgeir Bruun Wyller

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media