Hornhinnetransplantasjon

Artikkel
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Sammendrag

    På 1800-tallet, da man ikke kjente til artsgrensenes betydning ved overføring av vev, ble det gjort mange mislykkedeforsøk på å overføre hornhinner fra dyr til mennesker. Først i 1906 fant den første vellykkede corneatransplantasjonsted, da hornhinnene fra en nylig avdød gutt ble overført til en voksen mann. Siden den gang har bedret utstyr,utvikling av mikrokirurgisk teknikk, samt bedrede muligheter for behandling av postoperative komplikasjoner i høy gradforbedret prognosen ved corneatransplantasjon. Immunologisk betingede transplantatreaksjoner sees langt sjeldnere ennved andre former for transplantasjon, og transplantatet er dessuten direkte tilgjengelig for immunsuppressivbehandling.

    Man skiller mellom gjennomgående transplantasjon, lamellær transplantasjon og epikeratofaki, hvorav førstnevnte idag utgjør mer enn 95% av alle hornhinnetransplantasjoner i vårt land. Mens keratitter og følgetilstander etter dissetidligere var den viktigste indikasjon for corneatransplantasjon, er nå keratokonus blitt den hyppigsteoperasjonsindikasjon. Inngrepet har dårlig prognose i øyne med uttalt karinnvekst i hornhinnen, øyne med manglendesensibilitet og tåresekresjon samt øyne med uttalt symblefarondanning.

    Det henvises stadig flere pasienter til hornhinnetransplantasjon, og mangel på egnet transplantasjonsmateriale gjørat ventetiden for å få utført inngrepet er økende. De offentlige øyeavdelinger må tilføres tilstrekkelige ressurser tilå holde på kvalifisert personell, til å opprettholde og utvikle faglig kompetanse, og til om nødvendig å kunne kjøpedonorhornhinner fra utenlandske hornhinnebanker.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media