Tilgang på organer for transplantasjon

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Forsømmer vi oss når det gjelder å utnytte pasienter som dør underintensivbehandling?

    Mangel på organer fører til at pasienter som venter på transplantasjon, lider unødvendig, og at noen dør iventetiden. I dette nummer av Tidsskriftet tar Bjørn Lien & Inge Bjørn Brekke opp denne problemstillingen til grundiganalyse (1). De drøfter også mulige tiltak for å bedre tilgangen på organer fra nylig avdød giver.

    I Norge gir loven en relativt vid adgang til avdøde menneskers organer "domed mindre avdøde eller hans nærmeste haruttalt seg mot det, eller det er grunn til å anta at inngrepet vil være i strid med avdødes eller hans nærmesteslivssyn, eller andre særlige grunner taler mot inngrepet. Avdødes nærmeste skal så vidt mulig underrettes om dødsfalletfør inngrepet finner sted" (2). Til tross for dette er det innarbeidet en praksis der de nærmeste pårørende somhovedregel alltid blir informert og forespurt om samtykke til organdonasjon fra avdøde. I en tredel av tilfelleneavslår de pårørende donasjon (3). Hvorvidt dagens praksis bør endres og lovens åpning for antatt samtykke utnyttes, erdet ikke umiddelbart enkelt å svare på.

    For leger og sykepleiere som arbeider med potensielle organgivere, vil kontakten med pårørende være en viktig ogofte krevende del av arbeidet - slik det alltid er når man behandler kritisk syke eller skadede pasienter. Når detgjelder pasienter som dør under pågående intensivbehandling, der organdonasjon kan bli aktuelt, vil det derfor være ennaturlig del av en åpen kommunikasjon med de nærmeste å forhøre seg om de kjenner til avdødes syn på organdonasjon ogtransplantasjon. Denne forespørselen vil normalt først bli gjort etter at de pårørende er blitt informert om athjernefunksjonen er helt opphørt (bedømt ved sikre kliniske og røntgenologiske metoder). På dette tidspunkt erpasienten død i henhold til norsk lov.

    Dette er svært krevende oppgaver både for ansvarshavende lege og de andre legene og sykepleierne rundt den aktuellepasient. Ubevisste (kanskje også bevisste) "unnskyldninger" for å la være å ta opp spørsmålet om donasjon kan væreforståelig. For eksempel vil vi intuitivt kunne tro at hjertet og kanskje også de andre organene fra en pasient somblir gjenopplivet etter hjertestans, ikke er "brukbare" for transplantasjon. Men donasjon kan komme på tale etternærmere avklaring med transplantasjonsteamet. Ikke sjelden vil et hjerte som er kommet i gang etter sirkulasjonsstans(der stansen har vært langvarig nok til å gi hjernen en totalskade), kunne brukes til transplantasjon - nyrene vil så åsi alltid være aktuelle i slike situasjoner.

    En gruppe potensielle organgivere som Lien & Brekke ikke nevner i sin artikkel (1), er pasienter med så stor primærhjerneskade at oppstart av intensivbehandling ikke ansees indisert, da tilstanden åpenbart ikke er forenlig med livetsbeståen. Men man kunne tenkes å starte intensivbehandling for å ivareta organer til transplantasjon. Pasienten blir iså fall definert som mulig donor på skadestedet eller i akuttmottaket. Slik primær donorpreservasjon er sværtkontroversiell (4).

    Ved ulykkesdødsfall (voldsofre, trafikk- og arbeidsulykker) kan det være nødvendig å kontakte rettsmedisiner førorgandonasjon ev. gjennomføres. De rettslige aspekter er sjelden til hinder for donasjon. Ved selvmord og ulykker dernærmeste pårørende kanskje har vært medvirkende eller ansvarlig (for eksempel far som rygger over eget barn), eromstendighetene så tragiske for familien at alle tilleggstraumer for dem synes meningsløse. Felles for pårørende vedalle dødsfall uavhengig av dødsårsak, er at de alle er fortvilet over det inntrufne og preget av det akutte sjokket ogtapet. En forespørsel om organdonasjon vil kanskje ikke belaste dem så mye som vi frykter. Det er vår erfaring vedIntensivavsnittet, Haukeland Sykehus at de pårørende viser en stor evne både til å stå sammen og til å takle uliketraumatiske forhold rundt et uventet dødsfall. De tar ikke sjelden selv opp spørsmålet om organdonasjon, og stillerofte spørsmålet "Hva nå?" når de får vite at døden har inntruffet. Organdonasjon kan da gi et snev av trøst i sorgen:"Det var godt at noe meningsfullt kunne komme ut av det helt meningsløse".

    Vi har også opplevd at de pårørende i ettertid har etterlyst muligheten for organdonasjon i tilfeller der dette ikkevar tatt opp i forbindelse med dødsfallet. Slike tanker kan gi betydelige ettervirkninger både for familien ("Var ikkeorganene gode nok?") og for det involverte helsepersonellet ("Jeg kunne jo ha spurt" eller "Jeg kunne ha forklart atdonasjon ikke var aktuelt"). Etter min mening bør vi i utgangspunktet anta at folk flest har hørt om organdonasjon ogtransplantasjon. Det vil da være en selvfølge (eller rettighet) at de pårørende blir forespurt om donasjon.

    Relativt få leger og sykepleiere får erfaring med slike krevende pårørendesamtaler. Derfor har det vært satset påspesiell opplæring av helsepersonell ved landets intensivavdelinger. Norsk rådgivningsgruppe for organdonasjon (NOROD)har drevet kursvirksomhet fra 1993, slik Lien & Brekke påpeker (1). Målgruppen har vært personell med direkte ansvarfor arbeid med intensivpasienter. Det har vært lagt opp til todagsseminarer med 15-20 deltakere (leger, sykepleiere,sykehusprest og andre) der kontakt med pårørende, fremføring av dødsbudskap og forespørsel om samtykke tilorgandonasjon har vært sentrale temaer. Disse spørsmål har vært utgangspunkt for gruppearbeid, rollespill ogdiskusjoner i plenum med NOROD-gruppens faste deltakere (personell fra Rikshospitalets transplantasjonsteam samtsykehusprest, anestesilege og spesialsykepleier fra Haukeland Sykehus). Denne seminarvirksomheten har vært supplert medendagskurs beregnet på større grupper personell. Erfaringene fra seminarer og endagskurs er at dette har værtvellykkede tiltak som kan bidra til å øke antall organdonasjoner fra avdøde, og som har gitt en lærerik påminning omivaretakelse av døende pasienter og deres pårørende generelt.

    Selv om vi i Norge er bedre stilt enn mange andre land, kan vi trolig øke donasjonsraten vesentlig - kanskje fra 16til 20-30 donasjoner fra avdøde givere per million innbygger per år - ved å satse på god og tillitvekkende praksis ogopplæring (5, 6). Dette skulle være mulig samtidig som vi beholder den vel innarbeidede praksis med innhenting avsamtykke fra pårørende. Dersom vi skulle gå inn for å legge antatt samtykke til grunn før organuttak, er jeg overbevistom at befolkningens tillit til det norske helsevesenet vil settes på spill - med uante negative konsekvenser.

    Tjøstolv Lund

    Tjøstolv Lund (f. 1947) er anestesiolog med mangeårig interesse for intensivmedisin. Han erprofessor og overlege tilknyttet Intensivavsnittet og Brannskadeavsnittet ved Haukeland Sykehus. Han har vært medlem avNorsk rådgivningsgruppe for organdonasjon (NOROD) siden starten i 1993.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media