Akademikerne fyller to år i oktober. Stiftelsen av den nye forhandlingssammenslutningen tente et håp om atLegeforeningen sammen med de andre langtidsutdannede i offentlig sektor skulle komme ut av den forhandlingshengemyrenvi hadde vært i gjennom 20 år. Det skulle være slutt på at vi satt nederst ved bordet med luen i hånden og tok imot detsom var til overs når de andre hadde forsynt seg med sitt.
Er så Akademikerne blitt en organisasjon som kan innfri forventningene? Akademikernes styrende organer tror bestemtdet. Medlemmene er imidlertid utålmodige. De ønsker å se resultater. De ønsker å se en aktiv organisasjon som ikke bareer på banen men som også fører ballen.
De to årene som er gått, har vært brukt på det indre liv. Akademikerne har derfor ikke vært så synlige som vi gjerneskulle ha sett. Det er imidlertid nødvendige prosesser som må føres når man skaper en ny hovedsammenslutning som etterstiftelsen har tatt opp åtte nye medlemsforeninger. De 13 som nå er med, har det felles at medlemmene har embetseksameneller tilsvarende utdanning. Til tross for dette fellesskapet har medlemsforeningene forskjellig historie og til delsforskjellig kultur. Derfor har det vært nødvendig å bruke noe tid på det indre liv. Nå er tiden inne til å gå videre,til å bli synlig som en aktiv aktør i det spill som fører frem til forhandlinger og en eventuell fornyelse avhovedtariffavtaler. I dette spillet er vi ikke alene. Andre aktører har også legitime krav og behov som vi må haforståelse for og vise respekt for, på samme måte som vi forlanger tilsvarende fra dem.
Det er ingen hemmelighet at Akademikerne mener hovedproblemet for oss har vært forhandlingsordningen. Både i stat ogkommune har man lønnssystemer som gjør det mulig å bruke differensiert lønn som et virkemiddel både til å rekruttere ogbeholde kvalifisert arbeidskraft og også til å gi lønnsmessig uttelling for innsats og ansvar. Det er altså ikke noegalt med systemet. Systemet får derimot ikke anledning til å virke, fordi forhandlingsordningen fører til at detvesentligste av økonomien brukes til lavlønn og likelønn. Og selv om vi fullt ut ser at det i det offentlige er enbetydelig lavlønnsproblematikk som særlig kommer til uttrykk i kvinnedominerte yrkesgrupper, er det uakseptabelt foross at våre grupper skal betale for det andre oppnår. Det burde også være uakseptabelt for den offentlige arbeidsgiverat lønnsgapet for langtidsutdannede i privat og offentlig sektor øker for hvert år som går.
Heldigvis er det mange som ser det urimelige i dette. Mange større bykommuner har gitt klart uttrykk for at de harbehov for å kunne bruke lønn for å rekruttere og beholde kompetanse. Et utvalg i LO ledet av nestlederen Liv Valla, harogså konkludert med at lønnsoppgjørenes innretning har gitt en skjev og uakseptabel utvikling. Dette siste måselvfølgelig sees i sammenheng med at LO nå frir til utdanningsgruppene. Det viktige er imidlertid erkjennelsen og ikkegrunnlaget for den.
Det er tradisjon i Norge for at konkurranseutsatt industri på en måte skal sette standarden for lønnsutvikling. Detbærer imidlertid galt av sted når den ramme man blir enige om i privat sektor, basert på hva konkurranseevnen kan tåle,overføres ukritisk til offentlig sektor. Det blir enda galere når denne rammen brukes flatt for alle arbeidstakere ioffentlig sektor.
Akademikerne har derfor den klare målsetting å forandre forhandlingssystemet. Vi har heller ikke tid til å vente pådet offentlig oppnevnte utvalg som nettopp skal se på forhandlingsordningen og legge frem sin rapport i slutten av2000. Vi vil kreve endringer nå. Akademikerne er i ferd med å konkretisere de krav vi skal reise ved oppgjøret nestevår og de virkemidler vi vil bruke for å nå våre mål. Vi vil ikke lenger sitte nederst ved bordet med luen i hånden ogla andre bestemme hva vi skal ha.
Hans Petter Aarseth
president