Transplantasjon av organer reiser mange viktige medisinske, helsepolitiske og etiskeproblemstillinger
Organtransplantasjon er i dag veletablert som behandling ved langtkommet organsvikt. Nyre er det organ som oftesttransplanteres, men også stadig flere hjerte-, pancreas-, lunge- og levertransplantasjoner blir foretatt. Mednyretransplantasjon kan pasienter med nyresvikt slippe krevende - og for samfunnet dyr - dialysebehandling (1). Forandre kan organtransplantasjon være livreddende.
Forutsetningen for at organer kan transplanteres fra menneske til menneske og tolereres av mottakeren, er innsikt ikompliserte immunologiske forhold og utvikling av potente immunsuppressive medikamenter. Bedre immunsuppresjon oginfeksjonskontroll, bedre immunologisk samsvar mellom giver og mottaker, forbedret kirurgisk teknikk og økt medisinskerfaring har de siste tiår ført til færre akutte rejeksjoner av transplantat og lengre overlevelsestid for transplantatog mottaker.
Tidsskriftet starter i dag en artikkelserie om transplantasjoner som i særlig grad tar for seg organtransplantasjon.Forfatterne er ledende fagpersoner innen norske transplantasjonsmiljøer, først og fremst fra Rikshospitalet, men ogsåfra andre region- og sentralsykehus. Vi tror en slik artikkelserie er av stor interesse for mange norske leger. Demedisinske fremskritt innen transplantasjon skjer raskt og skaper en rekke medisinske, helsepolitiske og etiskeproblemstillinger som vi alle må være med på å ta stilling til. Med stadig flere organtransplanterte pasienter villeger også utenfor universitetssykehusene og utenfor de mest aktuelle spesialiteter støte på kliniske problemstillingerknyttet til langvarig immunsuppressiv behandling.
Reisæter gir i sin artikkel en historisk oversikt over nyretransplantasjonsvirksomheten i Norge (2). Vårt land harfaktisk vært på verdenstoppen i mange år når det gjel-der antall nyretransplantasjoner i forhold til folketallet og nårdet gjelder andelen nyresviktpasienter som blir transplantert. Dette skyldes særlig at det utføres mangetransplantasjoner fra levende giver (familiemedlemmer): Over 40% av alle nyretransplantasjoner i Norge utføres med nyrefra levende giver, mot bare 5-10% i Storbritannia og i en rekke andre vestlige land (3). Dette innebærer at ventelisteog ventetid for nyretransplantasjon er kortere i Norge, og at presset på dialysevirksomheten er mindre. Resultater fornyretransplantasjon utført med nyre fra levende giver er bedre enn for nyretransplantasjon fra avdød giver (4).Dialysebehandling og nyretransplantasjon sett med en pasients øyne er tema for en annen artikkel i dette nummer avTidsskriftet (5).
At alle landets organtransplantasjoner utføres ved ett og samme sykehus, er også spesielt for Norge. Oppfølgingen avpasientene de første månedene foregår ved Rikshospitalet, mens videre kontroll som oftest skjer ved region- ogsentralsykehus, i tett samarbeid med transplantasjonsmiljøet. Denne organiseringen, som det er bred enighet om,innebærer at det utvikles nødvendig spisskompetanse. Rikshospitalet er faktisk blant de ti størstenyretransplantasjonssentre i verden. Dette gjør sykehuset til en interessant samarbeidspartner i forskningsprosjekterinnen dette feltet.
I en annen artikkel gir Vartdal & Thorsby en innføring i transplantasjonsimmunologi (6). Også her har Norge værtlangt fremme, bl.a. gjennom forskning ved Vevstypelaboratoriet ved Rikshospitalet (senere Institutt fortransplantasjonsimmunologi, nå del av Immunologisk institutt). Kommende artikler i serien vil bl.a. ta for segimmunsuppressive medikamenter og komplikasjoner knyttet til langtidsbruk av slike. Med enda bedre innsikt i deimmunologisk forhold ser man for seg behandlingsmetoder som kan påskynde antigenspesifikk toleranse og dermed reduserebehovet for immunsuppresjon (6). I tillegg til basalforskning må det utføres randomiserte studier for å dokumentere nyemedikamenters og behandlingsmetoders fortrinn. Skal norske pasienter kunne dra nytte av denne forskningen, må Norgebidra. Dette krever rekruttering av leger til forskning og bevilgning av penger til medisinsk forskning.
For pasienter og pårørende kan muligheten for å motta eller gi bort et organ være en vanskelig eksistensiell ogetisk problemstilling. For den potensielle mottakeren kan organtransplantasjon være siste og eneste mulighet for åoverleve. Aktuelle organgivere blant de pårørende kan føle seg utsatt for press. Det samme gjelder pårørende tilpasienter som dør under forhold hvor organdonasjon er mulig. Leger og annet helsepersonell står i slike situasjoneroverfor svært vanskelige faglige og etiske utfordringer, der empati og profesjonalitet er avgjørende. Som følge avbegrenset organtilgang må det gjøres en streng prioritering av potensielle mottakere.
Organiseringen av organdonasjon er en viktig faktor for tilgangen på organer. I forhold til mange andre land liggerNorge ganske godt an, men i 1998 økte antall pasienter på venteliste for transplantasjon av nyre fra avdød giver (2).Vi kan ha mye å lære av bl.a. Spania, som for noen år siden foretok en vellykket omorganisering vedrørendeorgandonasjon fra avdød giver.
Mangelen på organer til transplantasjon har intensivert forskningen omkring transplantasjon av organ fra dyr tilmenneske - xenotransplantasjon. Denne muligheten, som ikke ligger så mange år frem i tid, stiller leger, forskere,politikere og samfunnet som helhet overfor vanskelige avveininger. Det kan reises legitime etiske og politiskemotforestillinger mot xenotransplantasjon (7). Artikler som tar for seg disse spørsmålene, vil avslutte artikkelseriensenere i høst.
Organtransplantasjon fascinerer. Reservedelsmennesket som begrep er etablert i den folkelige forestillingsverden.For pasienter med langtkommet organsvikt - som står på terskelen til døden, så å si - representerer et nytt, frisktorgan til erstatning for det gamle, ubrukelige nærmest et mirakel. Immunologisk forskning har ikke bare banet veien fororgantransplantasjon; den har også med organtransplantasjon fått unike muligheter for ytterligere innsikt isentrale biologiske prosesser gjennom eksperimentelle og kliniske observasjoner. Organtransplantasjon er et godteksempel på nytten av gjensidig utveksling av kunnskap og erfaring mellom medisinske basalfag og kliniskvirksomhet.
Petter Jensen Gjersvik
Petter Jensen Gjersvik (f. 1952) er ansatt som medisinsk redaktør (vikar) i Tidsskriftet. Haner stipendiat ved Rikshospitalet og arbeider med en avhandling om dermatologiske komplikasjoner etterorgantransplantasjon.