Telemedisin og behandlingsansvar

Fra foreningen
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Det er gode muligheter for å få et senter for telemedisin med internasjonal betydning ved Regionsykehuset i Tromsø.Telemedisinsk avdeling ved sykehuset har vært tidlig ute og utviklet metoder og systemer som er i daglig bruk i denordligste fylkene til stor nytte for både befolkningen og legene.

    Med en rask utvikling av bruksområdene oppstår det også diskusjon om hvor ansvaret for pasienten ligger.Problemstillingen er internasjonal og har også vært grundig debattert i World Medical Association (WMA). I 1992 ble detvedtatt en erklæring som i første rekke tok opp problemene omkring de situasjoner hvor legen innhentet observasjonsdataom pasienten og besluttet behandling ut ifra dette uten å se pasienten. I praksis skiller ikke dette seg fra en ordinærtelefonkonsultasjon.

    Med telemedisin tenker man i dag først og fremst på en situasjon hvor pasientens lege, via telekommunikasjon, fårhjelp av spesialister som aktivt deltar i undersøkelse av pasienten for deretter å gi tilråding om videre diagnostiskprosedyre eller behandling. I sin generalforsamling i høst vil World Medical Association vedta en ny erklæring omsystemansvar, pasientansvar og etiske retningslinjer for praktisering av telemedisin.

    I denne erklæringen vil det bli slått fast at lege-pasient-forholdet må baseres på de samme grunnleggende prinsippersom ved annen konsultasjon: pasientens fulle autonomi, legens uavhengighet og konfidensialitet. Det blir også lagt tilgrunn at telemedisinske konsultasjoner bare må anvendes når direkte kontakt mellom lege og pasient vanskelig kan finnested.

    Behandlende lege må kunne beslutte om telemedisinsk prosedyre skal anvendes for den enkelte pasient og da bare hvisdette er til det beste for pasienten. Legen vil fortsatt være ansvarlig for behandling og råd som blir gitt pasienten.Det slås imidlertid fast at spesialisten i den andre enden er ansvarlig for rådene han gir og også for at detforeligger tilstrekkelig data og informasjon for å treffe en beslutning. En rådgivende lege skal avslå å delta dersomhan eller hun mangler kunnskap, kompetanse eller tilstrekkelig pasientinformasjon som grunnlag for egen oppfatning.Premissene for rådet som gis, må kunne dokumenteres.

    Dokumentasjon blir et nøkkelord også i telemedisinsk praksis. Både behandlende lege og rådgivende lege måjournalføre beslutninger og beslutningsgrunnlag. Den rådgivende legens journal må være tilgjengelig for behandlendelege som sitter med sluttansvaret.

    I henhold til lov om helsepersonell som Stortinget har vedtatt, har den enkelte fullt ansvar for sine handlinger.Det er ikke til hinder for at det samlede behandlingsansvar for en pasient ligger hos én lege. Det kan derfor ikke væreproblematisk i telemedisin at primærlegen har behandlingsansvaret mens den rådgivende spesialisten har ansvar for atdet foreligger tilstrekkelig grunnlag for å gi forsvarlig råd og at han eventuelt må bære ansvar for et råd som viserseg å være galt.

    De etterlyste retningslinjene bør bygge på eksisterende lovgivning. Er det usikkerhet omkring ansvarsforhold, børman prøve å skape trygghet omkring dette gjennom en diskusjon mellom fagmiljøene. World Medical Associationsretningslinjer kan være et godt grunnlag for en slik diskusjon. Vi kan også bygge på den tenkning som er lagt til grunni Legeforeningens Standard for intensivmedisin. Nettopp på dette feltet har vi mye erfaring med samhandlingomkring en pasient, med sluttansvar for den enkelte pasient plassert ett sted.

    Telekommunikasjon kjenner verken nasjonale eller andre grenser. Det bør være en forutsetning at telemedisin tas ibruk som et supplement til den ordinære helsetjenesten der dette på en faglig forsvarlig måte kan tjene pasientenesinteresser. Vi må forhindre at telemedisin blir et globalt kommersielt marked. Her ligger kanskje den størsteutfordringen.

    Hans Petter Aarseth
    president

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media