I mer enn 30 år har norske leger nytt godt av Legeforeningens fond for videre- og etterutdanning. Fond I bleopprettet i 1967 og gir tilskudd til generelle utdanningsformål og all formell kursvirksomhet som drives avfakultetene, fylkesavdelingene og andre organisasjonsledd i Legeforeningen. Også Legeforeningens forvaltningsoppgavervedrørende godkjenning av spesialister dekkes gjennom dette fondet.
Fond II ble opprettet i 1983 og gir tilskudd til dekning av praktiserende medlemmers utdanningsaktiviteter.Tilsvarende fond for sykehusleger, fond III, ble opprettet i 1988.
Avsetninger til fondene skjer i forbindelse med de årlige forhandlinger om normaltariffen, etter samme modell somavsetningene til sykehjelps- og pensjonskassen. Avsetningene fikk etter hvert anselige dimensjoner, slik at det i 1990ble avsatt 165 millioner kroner. Fondenes kapital økte meget raskt. Forskjellige forhold i begynnelsen av 1990-åreneførte til en kraftig reduksjon i avsetningene. En viktig årsak var de såkalte Kleppe-pakkene, men også utilsiktedevirkninger av gjennomførte normaltarifforhandlinger er en del av bildet. I 1993 var avsetningen redusert til 70millioner kroner. Da også kapitalavkastningen ble lavere, måtte vi tære på kapitalen for å opprettholdeutdanningsaktivitetene. Selv om fondsavsetningene årlig har fått sin del av normaltariffens forhandlingsresultat(avsetningene i 1999 var vel 98 millioner kroner), har det vært behov for betydelige innstrammingstiltak. Våremedlemmer vil være vel kjent med tiltakene i utdanningsfond II og III. Også aktivitetene som ble finansiert avkvalitetssikringsfondene, er betydelig redusert. Sentralstyret har også vedtatt en innstrammingspakke som skal bringefond I i balanse i 2003.
Til tross for de tiltak som er innført, greier ikke fondene å holde tritt med kostnadsveksten. Hvis vi tvinges til åprioritere mellom forskjellige utdanningsformål, synes det å være bred enighet om at spesialistutdanningen må gå foranetterutdanning.
Det er ingen hemmelighet at andre aktører har vist stor interesse for fondenes "pengebinger". KommunenesSentralforbund ønsker regionene sterkere inn i spesialistutdanningen. Dette må finansieres. I Stortingsmelding nr.24 (1996-97) Tilgjengelighet og faglighet ble det antydet at fakultetene skulle få et større ansvar for denteoretiske delen av spesialistutdanningen (les: få kontroll over fondene), og noen talsmenn for universitetene grepbegjærlig denne tanken.
Sosial- og helsedepartementet har ønsket å kikke Legeforeningen i kortene. De satte derfor i gang etutredningsarbeid omkring Legeforeningens utdanningsfond og hvordan disse pengene ble brukt. Denne utredningen er nå utetil høring. I sin oppsummering skriver Terje Haugli Nilsen: "Gjennomgangen indikerer at utdanningsfondene anvendes påen formålstjenlig måte. Det er mye som kan tyde på at staten får mye videre- og etterutdanning for de midlene somskytes inn i fondene. Dette skyldes blant annet den betydelige frivillige innsatsen som profesjonen legger ned ividere- og etterutdanningen."
I Legeforeningens høringsuttalelse legges det til grunn at den enkelte lege, og derved også profesjonen, må haansvar for å identifisere og gjennomføre de etterutdanningstiltak som er nødvendig for å beholde og utvikle legenskompetanse. I tråd med dette må finansieringen av etterutdanningstiltak være innebygd i kostnadene for å brukehelsetjenester. Staten har imidlertid et overordnet ansvar for at spesialistutdanning og etterutdanning kan finne sted.Likeledes har arbeidsgivere et ansvar for sine ansattes faglige utvikling. De tre parter må sammen ha ansvar fortilstrekkelig finansiering.
Stortinget har vedtatt etter- og videreutdanningsreformen og partene i arbeidslivet er oppfordret til å bidra tilfinansieringen i de kommende lønnsoppgjør. Foreløpig er det vanskelig å se de muligheter og problemer eventuelt nyeordninger vil medføre for vår egen utdanningsaktivitet. Vår holdning til reformen har derfor vært positivtavventende.
Verdien av Legeforeningens utdanningsfond har vært uvurderlig. Blant annet har det gitt oss en mulighet for å ha enspesialistutdanning som er uten innflytelse av den farmasøytiske industri. Det har også gitt oss mulighet for ågjennomføre fellestiltak som i betydelig grad har medvirket til heving av kvaliteten på den utdanning som gis. Pressetpå fondsøkonomien setter dette i fare. Vi vil også få stor tilstrømming av nyutdannede leger i årene som kommer. Disseskal inn i spesialistutdanning, og alle skal ha etterutdanning. Det haster med å finne nye finansieringsordninger somkan sikre et felles fundament.
Hans Petter Aarseth
president