Artikkel
Sammendrag
Det kliniske bildet av primær hyperparatyreoidisme har endret seg vesentlig etter at automatiserte biokjemiske analyserble tatt i bruk. Mens sykdommen tidligere manifesterte seg med karakteristiske symptomer fra flere organer, har i dagde fleste pasientene milde, ukarakteristiske symptomer. Primær hyperparatyreoidisme har vært påvist med økendehyppighet i den vestlige verden, men sammenlikning av hyppighet fra demografisk sammenliknbare områder viser storevariasjoner.
Det er også påvist regionale forskjeller med hensyn til andelen pasienter som henvises til og aksepteres forkirurgisk behandling. Befolkningsundersøkelser har vist økt morbidet og mortalitet som følge av kardiovaskulære ogmuligens maligne sykdommer relateret til hyperkalsemi. Likeledes har oppfølgingsundersøkelser av opererte pasientervist en overdødelighet relateret til preoperativt serum-kalsiumnivå.
På grunn av den endrede kliniske presentasjon av primær hyperparatyreoidisme er spørsmålet om behandling av marginalog muligens "benign" primær hyperparatyreoidisme aktualisert.
Ved et internasjonalt konsensusmøte i 1990 definerte man denne pasientgruppen med arbitrær grense ved etserum-kalsiumnivå på 3,0 mmol/l. Mange har ansett denne grensen som uakseptabelt høy. Enten øvre grense for marginalprimær hyperparatyreoidisme velges til 3,0 eller 2,8 mmol/l, finnes aksepterte operasjonsindikasjoner, men kun ca.halvdelen av dagens pasienter vil fylle disse kriteriene.
En arbeidsgruppe av endokrinologer og endokrinkirurger fra ni universitetssykehus i Skandinavia har nylig startet enprospektiv randomisert studie på effekten av kirurgisk behandling eller systematisk oppfølging ved marginal primærhyperparatyreoidisme. Endepunkter for studien er vurdering av livskvalitet, morbiditet og mortalitet.