Fristilling av sykehus - langt fra frislepp for eierne

Fra foreningen
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Høringsfristen for NOU 1999: 15 Hvor nært skal det være. Tilknytningsformer for offentlige sykehus, er gåttut og debatten om temaet er igjen aktuell. En gruppe leger har skrevet en motmelding til Sørensen-utvalget som omtalesi dette nummer av Tidsskriftet (side 3058).

    Jeg hadde gleden av å være med i det bredt sammensatte Sørensen-utvalget der mangfoldet i norsk helsevesen varrepresentert. Det var en lærerik prosess som munnet ut i en klar anbefaling fra et massivt flertall. Jeg sluttet megtil denne gruppen. Det er min bestemte oppfatning at flertallet i utvalget legger til grunn den samme målsetting forvårt sykehusvesen som forfatterne av motmeldingen har. Hele Sørensen-utvalget ønsker fortsatt et offentlig sykehusvesenmed politisk styring som skal sikre et likt tilgjengelig, relevant og faglig godt helsevesen for alle i tråd mednasjonale helsepolitiske mål.

    En forutsetning for å nå dette målet er at de offentlige sykehusene holder en kvalitativ og kvantitativ standard somtilfredsstiller befolkningens behov. Politisk styring av disse behovene har vist seg å være svært problematisk. Jegmener derfor at det vil være tjenlig å si seg enig i målene og bruke kreftene til å diskutere hvilke virkemidler som ermest hensiktsmessige for å nå dem.

    For å anskueliggjøre hvor problematisk det er for mange sykehuseiere at institusjonen styres somforvaltningsbedrift, tillater jeg meg en karikert beskrivelse av situasjonen: Sykehusets budsjett vedtas ved årsskifteteller litt ut i det nye driftsåret basert på antatt fylkeskommunal økonomi. Mot sommeren registreres forventedeunderskudd med påfølgende pålegg om innstramninger. Sykehuseierne får ikke gjennomføre det de selv mener er nødvendigfor å stramme inn budsjettet, fordi tiltakene vil gå utover pasientbehandlingen. Sent på høsten kommer dettilleggsbevilgninger fra Stortinget og departementet med krav om økt produksjon. De friske pengene må brukes innenutgangen av året. Sykehusene rekrutterer dårlig, ansettelser tar evig lang tid og gjøres ofte til politiske saker.Innkjøp av enkle utstyrsenheter som kunne effektivisere driften betydelig, kan kreve års saksbehandling.

    Mange sykehuseiere har grepet fatt i problemstillingen og blant annet forsøkt å gi sykehusets ledelse størrefullmakter. Motstanderne av fristilling viser til dette og hevder at alt man kan oppnå med fristilling også kan oppnåsi en forvaltningsbedrift. Dette er kanskje mulig i teorien, men i praksis er det umulig. Selv Stortinget unnlater ikkeå blande politikk inn i saksbehandlingen på detaljnivå ved statens sykehus. Når mediene og sterke pressgrupper retteroppmerksomheten mot en enkeltsak, blir det umulig for politikerne, som gjerne skal gjenvelges, å la være å blande seginn.

    Fristilling av sykehus som et eventuelt selvstendig rettssubjekt betyr ikke mindre politisk styring, men annerledespolitisk styring. Sykehuseieren må ikke bare treffe vedtak om hvor mye penger som skal brukes til sykehuset, men itillegg beskrive hva sykehuset skal gjøre for disse pengene. Det kan stilles krav både til kvalitet og kvantitet ikkebare i pasientbehandling, men i undervisning, utvikling og forskning. 30 års erfaring med sykehusene somfylkeskommunale forvaltningsbedrifter har på ingen måte overbevist om at sykehusets mangfoldige oppgaver blir ivaretatti denne styringsformen.

    Fristilling av sykehusene er intet sesam, sesam. Ordningen vil medføre både problemer og muligheter. Mangerammebetingelser vil være uendret og de regionale helseplanene skal fortsatt beskrive funksjonsfordelingen mellomsykehusene. Hvert enkelt sykehus, fristilt eller ikke, må fylle sine forpliktelser innen denne rammen. Fylkene vilfortsatt ha ansvar for å tilby innbyggerne en forsvarlig spesialisttjeneste.

    Men i tillegg inntrer et slags marked, enten man liker det eller ikke. Pasientene får rett til å velge sykehus,innsatsstyrt finansiering vil styre inntektene og det vil komme metoder for å beskrive kvalitet i behandling. Vi mååpne for at sykehuseierne kan bruke disse mulighetene på en fornuftig måte. Hvis et sykehus gjennom god drift kanfristille marginale ressurser som kan gi flere pasienter behandling og bli et attraktivt sykehus både for pasienter ogansatte, kan fristilling vanskelig beskrives som en ulempe, heller ikke for samfunnet.

    Hans Petter Aarseth
    president

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media