Klorering av drikkevann - livsgaranti eller helserisiko?

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Miljøvernorganisasjoner ønsker at samfunnet skal redusere bruken av klor, som uberettiget erkommet i vanry i den offentlige debatt

    Vannbåret smitte er på verdensbasis årsaken til ca. 33% av alle dødsfall fra infeksjonssykdommer (1), og fortsattskyldes 80% av all sykdom i utviklingslandene utrygt drikkevann og/eller dårlige sanitære forhold (2). I Norge ersituasjonen heldigvis annerledes. For å forhindre smittespredning kloreres drikkevannet til mer enn 2,7 millionerpersoner, mens ca. 300000 personer får vann som er desinfisert på annen måte, og like mange får grunnvann som ikketrenger desinfisering. Men fortsatt leverer en rekke vannverk udesinfisert vann. Dette er tilbudet til omtrent 15% avNorges befolkning, for det meste bosatt på mindre tettsteder og i spredt bebyggelse. Disse vannverkene kan derfor spresmittestoffer, blant annet fra dyre- og fuglelivet. Resten er tilknyttet små, uregistrerte vannforsyninger.

    Klor var det første gode desinfiseringsmidlet som ble tatt i bruk for vann. Flere store vannverk i Europa satte igang klorering av vannet rundt århundreskiftet, og spredning av vannbårne sykdommer sank drastisk. Klor er per i dagdet hyppigst brukte middel til desinfisering av drikkevann, og det finnes ikke noe enkeltkjemikalium som har reddetflere menneskeliv. Det er effektivt og billig.

    I Norge er det lave klornivåer i drikkevannet, for å unngå biproduktene. Frem til midten av 1970-årene gjaldt det åunngå lukt og smak. I 1974 ble man oppmerksom på at det kunne dannes biprodukter med mulige helseskader vedvannklorering. I flere studier ble det påvist at det ved klorering av vann som inneholdt naturlig organisk materiale(humus), ble dannet kloroform og liknende stoffer (trihalometaner). Senere er det påvist en lang rekke andrebiprodukter.

    De trihalometanene det dannes mest av ved klorering av drikkevann, er kloroform og bromdiklormetan. IARC(International Agency for Research on Cancer) kategoriserer kloroform og bromdiklormetan som "mulige karsinogener formennesker" (3), mens USEPA (United States Environmental Protection Agency) betegner kloroform som "sannsynlig humantkarsinogent, uten adekvate beviser hos mennesker" (4). De øvrige trihalometanene er ikke klassifisert i forhold tilkarsinogenisitet. I det nye drikkevannsdirektivet for EU (5) er det fastsatt en øvre grense på 100 µg/l for vannetsinnhold av summen av alle trihalometaner. WHO har anbefalt en grenseverdi på 200 µg/l for kloroform og 60 µg/l forbromdiklormetan (3), og disse verdiene skal ikke kunne gi mer enn ett ekstra krefttilfelle per 100000 personer dersomalle drikker to liter vann per dag gjennom 70 år. Nye vurderinger av trihalometanenes virkningsmekanismer tilsier atlave nivåer ikke kan gi helseskade. I en kartlegging som er gjennomført i den senere tid ved vårt institutt, er detgjennomgående funnet verdier på under 10 µg/l for trihalometaner, med maksimumsverdi rundt 30 µg/l. Alle disse verdieneer regnet for å være ufarlige. De lave verdiene av kloreringsbiprodukter vi observerer i Norge i forhold til i andreland, har sammenheng med at vi praktiserer en lav tilsetning av klor.

    En artikkel i dette nummer av Tidskriftet gjengir en studie av et spesielt kloreringsbiprodukt, MX, under tittelenKlorering av drikkevann - mulig kreftrisiko av et biprodukt (6). Det er funnet forskjellige verdier av dettekloreringsbiproduktet rundt om i verden, med maksimalverdi på 67 ng/l. Det er ikke gjort undersøkelser av MX i norskdrikkevann, men vi vet det er sammenheng mellom mengde tilsatt klor og kloreringsbiprodukter. Det er derfor grunn til åanta at vi også her ligger i det nedre sjiktet på verdensbasis. Kreftrisikoen med hensyn til MX i norsk drikkevann vilda maksimalt være 0,1 krefttilfeller per år for hele befolkningen dersom alle drikker to liter klorert norsk vann hverdag hele livet (70 år).

    Det har vært gjennomført flere epidemiologiske undersøkelser av sammenhengen mellom krefthyppighet og klorertdrikkevann i USA. Resultatene er ikke entydige. Dersom man ser alle studiene under ett, kan det være en sammenhengmellom inntak av klorert drikkevann og tykktarms- og/eller blærekreft, men risikoen er svært liten. Medianverdien forkloroform i de amerikanske undersøkelsene var 50,7 µg/l, mens medianverdi for de norske undersøkelser er under5 µg/l. Man kan derfor ikke ukritisk overføre de amerikanske konklusjonene til norske forhold.

    Trond Peder Flaten sammenliknet antall krefttilfeller i norske kommuner med klorert drikkevann, i kommuner hvor endel av drikkevannet var klorert, og i kommuner uten klorert drikkevann. Det ble ikke foretatt analyser av kloroformeller andre trihalometaner, og det var ikke undersøkt hva de aktuelle personene faktisk hadde drukket. Resultatenetydet på en sammenheng mellom tykktarmskreft og klorering av drikkevann, men det var ingen økning av blærekreft iområder med klorert drikkevann (7, 8).

    Dersom det er riktig at det er en sammenheng mellom klorering av drikkevann og kreft, noe de epidemiologiskeundersøkelsene kan tyde på, så har altså ingen ennå funnet de aktive stoffene. Tiltak for å redusere konsentrasjonen avbiprodukter må imidlertid aldri medføre at desinfeksjonseffektiviteten settes i fare. Tilgjengelig informasjon gir ikkegrunnlag for å fraråde bruk av klor. Alternativ desinfiseringsmetode kan være UV-bestråling eller fjerning av bakterierog virus ved membranfiltrering (porer mindre enn 5 nm). Ozon bør ikke brukes langs kysten, hvor vannet kan inneholdebromid, da vil det kunne dannes bromater i slike mengder at vannet blir helseskadelig.

    Fortsatt må hovedpolitikken i norsk vannforsyning være å bruke den beste tilgjengelige vannkilde. Vannkilden måbeskyttes mot forurensning, og vannet må behandles på riktig måte. Til slutt må det desinfiseres. Desinfiseringen kanlike gjerne gjennomføres med klor som med andre desinfeksjonsmidler eller -metoder.

    Truls Krogh

    Truls Krogh (f. 1947) er leder for Seksjon for vannhygiene ved Folkehelsa. Han er utdannetbiokjemiker fra Norges tekniske høgskole i 1970.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media