Smågrupper - kreative tenketanker eller pludrende prateklubber?

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Smågruppedeltakelse blir obligatorisk i etterutdanningen i allmennmedisin

    Legers etterutdanning er en livslang prosess. I Norge etablerte man i 1973 tittelen allmennpraktiker Dnlf med enfemårig resertifiseringsordning. Med spesialiteten i allmennmedisin i 1985 fikk man et ytterligere strukturert oppleggomkring den nye spesialistutdanningen. Veiledningsgruppene ble et obligatorisk element i videreutdanningen, og dennesæregne norske utdanningsmodellen basert på grupper ble beskrevet som en suksess (1). Men etterutdanningskravene dreideseg fortsatt stort sett om kursdeltakelse, og utfordringene den gang var å få til mer allmennpraktikerrelaterte kursder allmennleger ikke lenger bare ble dosert annenlinjetjenestens erfaringer.

    Da Olav Rutle overtok som leder for spesialitetskomiteen i allmennmedisin i 1994, startet han arbeidet med årevidere etterutdanningen. Han hevdet at den tradisjonelle kursformen i mange sammenhenger ikke evnet å få deltakernetil å endre praksis i lys av ny kunnskap, og at leger trenger forskjellige læringsaktiviteter for å videreutvikle segfaglig. Senere undersøkelser blant allmennleger i Telemark har vist hvordan kolleger har svært ulike preferanser forhvordan de helst skaffer seg nye kunnskaper og ferdigheter (2).

    I det nye regelverket for etterutdanningen, ble det gitt plass for flere nye og mer praksisnære aktiviteter sompraksisbesøk, felleskonsultasjoner og dags- eller ukesbesøk i annenlinjetjenesten. Smågruppeaktivitet ble sett på sommeget sentralt og blir fra 2003 obligatorisk med 20 timer i hver femårsperiode. Erfaringene med veiledningsgruppene ergode (1, 3). Smågruppeaktivitet bidrar til å gi deltakerne et lokalt nettverk. En god gruppe vil raskt kunne gideltakerne trygghet til å komme frem med faglige problemstillinger de er usikre på, og spørsmål som tas opp vil myelettere enn på kurs bli diskutert med utgangspunkt i allmennlegenes hverdag (1, 4). Grupper vil også være etdiskusjonsforum der man ikke kommer utenom å eksponere, og dermed forhåpentligvis også reflektere over, sine rutiner ogholdninger.

    Det har allerede i mange år eksistert smågrupper ved siden av eller i forlengelsen av de formelleveiledningsgruppene (4). Men er det rett å tvinge kolleger inn i en slik læringsform? Kan man trekke slutninger fraveiledningsgruppenes strukturerte program og over til det villnis av grupper som kan oppstå? Og vil ikke industrienspåvirknings- og medvirkningsmulighet bli ulike mye lettere overfor lokale smågrupper, med de betenkelige konsekvenserdet vil kunne komme til å få? Nyordningen innebærer at kollegene må ta større ansvar for egen læring. I utgangspunktetmå de selv organisere og drive sin egen smågruppe. De må også selv ta ansvar for det faglige innholdet og denpedagogiske form gruppen skal ha. Et reelt problem er at smågrupper vil kunne være lukket for nye deltakere. Ledernefor fylkenes kurskomiteer er oppfordret til også å ta ansvar for å dra i gang smågrupper som f.eks. i utgangspunktetbare har som målsetting å være i aktivitet i 20 timer. Veilederkoordinatorene planlegger å få ferdig et idéhefte omsmågrupper i løpet av året. (S. Lundevall, personlig meddelelse).

    Filosofien bak det nye regelverket har vært å oppmuntre til og til dels styre kolleger noe mer i retning avpraksisnære aktiviteter. For å øve et mildt press i den retning, ble det besluttet å gjøre smågruppedeltakelseobligatorisk i etterutdanningen, men bare med 20 timer. Dermed skal ingen bli tvunget til å delta mer enn 20 timer idet som i verste fall kunne være en dårlig fungerende gruppe. Etter mange år med betydelig kursaktivitet blantallmennlegene behandler spesialitetskomiteen fortsatt spørsmål om ulike sider ved denne aktiviteten (5) og regner medat obligatorisk smågruppeaktivitet også vil medføre en rekke problemstillinger som vil måtte løses enten lokalt ellermer sentralt. De fleste problemer oppstått i veiledningsgruppene har vist seg å bli løst innad i gruppene (1), og detvil formodentlig også gjelde for smågrupper. Det mangler sikre tall, men siden 1985 har anslagsvis 2000 leger gått iveiledningsgruppe, og det er således en betydelig gruppeerfaring og gruppekompetanse blant allmennlegene. Lederne forfylkenes kurskomiteer er oppfordret til å gi tilbakemelding til spesialitetskomiteen om aktiviteter som settes i gangeller oppstår lokalt, og om hvordan de fungerer. Spesialitetskomiteen vil på sin side samle slikt stoff i sinhalvårlige informasjonsbulleteng Veilederposten som blir sendt kurskomiteene i tillegg til veilederne iallmennmedisin.

    I februar 1999 ble alle spesialitetskomiteene anmodet om å vurdere behov for kurs opp mot andre læringsformer. Detble antydet at komiteene burde vurdere om ikke mer praksisnære aktiviteter burde erstatte deler av den nåværendeutdanningsstrukturen. I allmennmedisin er dette arbeidet allerede gjort. Så vil fremtiden gi oss erfaringene - på godtog vondt.

    Kjell Nordby

    Kjell Nordby (f. 1948) er allmennpraktiserendelege og leder av spesialitetskomiteeniallmennmedisin.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media