Røntgenundersøkelser i Norge

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Bør leger slutte å rekvirere spesifikke røntgenundersøkelser og heller henvise til radiologiskutredning?

    I dette nummer av Tidsskriftet diskuterer Hilde Merete Olerud berettiget og optimalisert strålebruk vedrøntgendiagnostisk arbeid (1). Problemstillingen er viktig for alle som arbeider med røntgenstråler.

    Det diskuteres om det utføres for mange røntgenundersøkelser i Norge sammenliknet med andre industrialiserte land.Det er ulike oppfatninger om optimalt antall undersøkelser. Et overforbruk er ikke hensiktsmessig, men samtidig må ikketerskelen for å komme til undersøkelse være så høy at tidlig diagnostikk av alvorlig sykdom vanskeliggjøres. Antallrøntgenundersøkelser i Norge er moderat, selv om det er høyere enn i for eksempel Sverige, Danmark og England. IEngland har den nasjonale radiologforening utarbeidet en veiledning om hvilke undersøkelsestyper som er egnet ved ulikespørsmålsstillinger.

    Norsk radiologisk forening har diskutert hvorledes rekvirenter skal veiledes i optimal bruk av røntgenundersøkelser.Man har diskutert muligheten for at brukerne skal henvise på bakgrunn av symptomer og anamnestiske problemstillinger ogikke til spesifikke undersøkelsestyper. Det har vært hevdet at radiologene er de som best kan avgjøre hvilke typerundersøkelser som er mest egnet ved ulike symptomer. Dette kan gjøre at man unngår unødige dobbeltundersøkelser. Dersomfor eksempel ultralydundersøkelser kan erstatte røntgenundersøkelser, vil det medføre en nedgang i samlet mengdestråling. Likeledes vil det være riktig å bruke magnettomografi fremfor computertomografi i svært mange undersøkelserav sentralnervesystemet. Computertomografi står for en forholdsvis stor andel av stråledosene, og en nedgang her vilvære av stor betydning for å få til en reduksjon av strålebruken. Brukere, allmennleger og andre spesialister haruttrykt ulik oppfatning av om en slik henvisningspraksis vil være hensiktsmessig. Mange radiologer mener at dette ermer i samsvar med hva som skjer ved henvisning til andre spesialister, hvor man for eksempel ikke henviser til enbestemt type operasjon, men til operasjon på grunn av en spesiell sykdom.

    Olerud peker på at ett tiltak for å redusere stråledosene er å optimalisere prosedyrene ved hver enkeltrøntgenundersøkelse. Under hele spesialistutdanningen for radiologer legges det stor vekt på å læreutdanningskandidatene riktig bruk av røntgenutstyret ved for eksempel gjennomlysningsundersøkelser. Det er også viktigat andre brukere av røntgenutstyr får samme opplæring. Norsk radiologisk forening har på oppdrag fra Den norskelægeforening utarbeidet en veiledende prosedyresamling for de ulike undersøkelsesmetoder (2).

    EU-kommisjonen har gitt anbefalinger om bruk av radiografisk teknikk og veiledende referansedoser for et utvalg avrøntgenundersøkelser. Dette er et felt det i fremtiden vil bli arbeidet intenst med. Brukere av røntgenutstyr vil blipålagt å måle, regne ut og registrere hvor stor stråledose hver enkelt pasient har fått. Dette vil bli registrert ipasientens journal. Det vil dermed bli mulig å registrere hvor store doser hver enkelt bruker anvender, og også hvorstore doser utstyret gir for de ulike undersøkelsestyper. Olerud påpeker stor ulikhet mellom anvendt dose for sammeundersøkelse avhengig av utstyr fra ett sykehus til et annet. Dette har vært kjent i lang tid, men det har værtvanskelig å få sykehuseier til å kjøpe nytt utstyr for å redusere stråledosene. Det vil komme retningslinjer somregulerer hvor store doser utstyret kan gi. Dette vil føre til hyppigere utskiftning av gammelt utstyr, noe som vilgagne både pasientene og dem som utfører undersøkelsene.

    Olerud påpeker betydningen av å informere journalister om statistiske beregninger for helserisiko vedrøntgenundersøkelser. Det er samtidig viktig å påpeke at det ved røntgenundersøkelser oppdages sykdom i et antall somlangt overstiger den beregnede risiko for skade. Samfunnet har dermed en stor gevinst av røntgenundersøkelsene,samtidig som det for den enkelte pasient naturligvis er viktig at diagnosen blir stilt så tidlig som mulig.

    Asbjørn Nordby

    Asbjørn Nordby (f. 1942) er spesialist i radiologi, professor ved Norgesteknisk-naturvitenskapelige universitet og leder av Norsk radiologisk forening.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media